Ferietid og ny start.

Hoi. Nå er det lenge siden jeg har vært aktiv på bloggen min ser jeg. Grunnen er ganske så enkel; jeg har vært på ferie. Eller, det vil si, jeg _er_ på ferie. Om enn så lenge. Jeg synes dagene går så alt for fort! Fra å ha hatt ferie siden ca. 2. juli, så føler jeg meg slettes ikke klar ennå til å starte i ny jobb. Men så er det da to knappe uker til til det da.

Nå er jeg mer eller mindre akkurat kommet hjem fra rundturen Lakselv (Midnattsrocken) – Alta (søs og family) – Tromsø (venner, pappa) – Manndalen (Riddu) – Alta (søs og family). Dagen i dag har vært bedrevet i ekstensiv lauping, i håp om at huset ryddet seg selv klart til flyttebyrået kommer på mandag og plenen slår og hesjer seg selv. Ja dere hørte riktig. Plenen er lang og jeg har ikke noe annet enn en elektrisk Felleskjøpet 1000,- gressklipper. Knapt nok til vanlig plenlengde. Og nå snakker vi hesjeklart. Hvemses sin feil? Min såklart. Som ikke har klipt den i det hele tatt i år. Dakar plenen. Ljå er forsøkt. Kantklipperen min er for pingle. Er kun meg og Felleskjøpetklipperen som står igjen for tur. The last battle. Men ikke nå, for nå totalt bøtter det ned ute. Som søstersen sa: “Vårherre skapte Nord-Norge og sa: “Oioioi, dette er det vakreste jeg noensinne har skapt! La oss vaske det _hver_ dag!” Og slik ble det visst…” Ikke for det; jeg slipper plenklipp med det første. Bare huset igjen da.

Nuvel. Nok om det.

I Tromsø var det deilig være til tross for været. Ny tatovering ble det også:

En fugl føniks og et kors midt mellom skulderbladene (slik at man kan bygge på hvis det skulle være ønskelig), laget av Jørn Petter Vassbotn på Tattoo World i Tromsø. Fire timer i stolen. Og fra godt via gondt til vondt og Christ-on-a-bike-ondt. Den siste graden er allerede glemt og planen ligger klar for neste tatovering.
Det er som de sier, ekspertene. It’s a drug. Hmmm, kanskje man skulle skrive noe om det? Neh. Siv Ellen Kraft har allerede gjort det i Den ville kroppen. Boken anbefales.

Så nå. Nå er det kun få dager igjen av min botid her oppe i nord. Snart bærer det østover. Med glede og sorg innabords. Hadde bare ting vært annerledes. Blitt annerledes. Men dengang ei. Man får håpe flyttebilen dukker opp på mandag. Og at man klarer å stable seg inn i nytt hus ved egen hjelp. Billy-bokhyllene er tunge når man er en. Og den som tilbyr seg å klippe plenen min, den får min evige takknemlighet og nogåt attåt.

Hoi nå ble jeg sulten. Nattmattid.