(Syng litt på hallelujarefrenget på solsangen mens du fisker opp en gedigen prestekrage fra kjortelen og begynner og nappe kronblader. Oi. Elsker. Oi. Oi. Men, æ har jo ikke tid! Og egentlig så like æ han jo ikke. Og ho e jo så frekk. Og dem e jo så alt førr vellykka. Og han e jo direkte slem! Og ho mobba mæ på skoln. Åsså nu ska æ elske? Det her må vi finne ut av. Korsn ska vi løse dettan? )
(Gå til prekestolen.)
Skal vi se. I dag e det en preketekst som kanskje kan hjelpe oss med det problemet som prestekragen gir oss. Og som vi innimellom ikke helt vet hvordan vi skal løse.
Dette hellige evangelium står hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel:
Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.
Kjære Gud, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.
Det er vanskelig dette med kjærligheten. Aldri kommer vi helt til bunns i det. Fordi det er så stort. Og i vårt norske språk rommer ordet så mange forskjellige former for kjærlighet. Grekerne, de hadde flere ord for kjærlighet. Slik som i teksten vi leste: elsk deres fiender. Her brukes agape. Det å være glad i på en selvoppofrende måte. Gudelik kjærlighet uten betingelser. Betingelsesløs sier vi ofte. En helt annen form for kjærlighet enn eros, den sensuelle, eller filios, den vennskapelige og lidenskapelige. I Nytestamentet snakkes det oftest om agape, og det nettopp fordi Jesus har sitt fokus på den medmenneskelige kjærligheten og hele skriften med alle Pauli brev og de andre tekstene preges av dette.
Og med det blir det vanskelig for oss. Å elske sine fiender. For hvem er våre fiender? Vår fiende?
“Hold deg for god til å snakke stygt om dem. Fall ikke ned på andre sitt nivå. Smil og vær hyggelig. Særlig mot de som har gjort deg vondt. For du vinner ingenting ved å se stygt på andre og sparke kråkefot på noen.”
Alt dette har min mor og min far sagt til meg fra jeg var liten. Og jeg kommer ikke fra noe spesielt kristent hjem. Jo, som lærerunge var jeg ofte med på skolegudstjenester og andre møtepunkter med stedets prest. Et helt vanlig nordnorsk hjem med gudstro innbakt i hverdagen. Ikke nødvendigvis bønn og bibellesing. Men slike små drypp av visdom som jeg i voksen alder ser hvor kommer fra.
Så gjelder det da: å stadig vekk og på nytt og på nytt ta disse rådene på alvor. Minne seg selv på man ikke vinner frem ved å ty til baksnakk, hissige raseriutbrudd eller strigråt i møte med vanskelige, skremmende og aggresjonsskapende situasjoner. Noen ganger kan det være vanskelig. Det er det sikkert flere av oss her som har kjent på. Når man kommer hjem fra jobb, sliten og trett. Hjem til mas og sure miner. Når man opplever dårlig service på en butikk og har fryktelig lyst til å vri av seg en salig reprimande. Når man får høre rykter om seg selv som andre har satt ut.
Det er kanskje ikke så vanskelig i slike situasjoner å heve seg over det, smile og gå videre.
Vanskelig blir det først når man opplever overgrep. Vold i nære relasjoner. Krig. Mobbing. Forfordeling. Diskriminering. Rasisme. Urettferdighet.
Skal man da bare vende det andre kinnet til? Blir ikke det å gjøre et enda større overtramp mot seg selv, eller som vitne, mot andre? Eller skal man slå tilbake? Vil ”makten” lære noe av det? Dette er vanskelig. Hver dag er dette vanskelig.
Bjørnstjerne Bjørnson sa det: ” I valg mellom falske venner og åpne fiender har jeg alltid foretrukket det siste.” Richard Burton sa at ”menneskets største fiende er mennesket.”
Og Martin Luther King Jr. sa noe slikt som ” Jesus ba oss aldri om å like alle våre medmennesker. Han visste at det var umulig. Han sa vi skulle elske dem. Å elske dem vil si å alltid gjøre godt mot dem.”
Og med disse ordene omfavner Luther King Jesu ord fra bergprekenen. Elsk deres fiender. Jesus leder oss ved forbilde. Han helbredet sine fiender. Han ba for dem. Han døde for dem. Herre, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør, var Jesu siste ord. Han likte nok ikke alle de ufordragelige fariseerne og skriftlærde han møtte. Sikkert ikke alle disiplene heller innimellom. Men han elsket dem. Ville dem vel. Gjorde vel. Ingen forskjell. En fullkommenhet vi kan beundre. Som vi kan strekke oss etter. En helhet. Strekke seg etter å forsøke bli et helt menneske. Et fullkomment menneske.
Et såret menneske som har fått sjelen knekt og kroppen nedverdiget kan ikke tvinges til å verken like eller elske sin overgriper. Men ved hjelp av tid. Og rom. Og kjærlighet fra andre kan mennesket kanskje en gang komme til en fred med seg selv og med det som har skjedd. Den som har gjort en vondt. En bønn om rettferdighet. En bønn om innsikt, visdom og endring. I kjærlighetens tegn. Og i Guds navn. For det er ikke kjærlighet å la misbruk få fortsette. Ikke kjærlighet å la andre utnytte en. Kjærligheten driver oss til å stoppe misbruk, både for den misbruktes del og for misbrukerens egen del. Kjærligheten driver oss til å varsle om utrettferdighet ondskap.
Så kjærlighet innebærer rettferdighet. Og det å elske innebærer også det å kunne si ifra. Jesus formaner oss til å vende det andre til i stedet for å ta øye for øye. Men han maner oss ikke til å være dumsnille. Han maner oss til å strekke oss etter fullkommenhet. Etter helhet. Mandela snudde et helt apartheidregime. Luther King Jr. sto opp for rasisme, segregering og diskriminering. Og vi? Jo vi sitter med hver vår lille prestekrage der vi hver dag napper ut kronblader: elsker, elsker ikke. Elsker, elsker ikke. Hver dag. Det er der vi må begynne. Ikke nappe de ut. Men heller beundre prestekragen på avstand og takke for at den finnes, slik Frans av Assisi takker vår gode Gud for alle ting; for sol, måne, stjerner, ild og alt det Gud har skapt slik at vi kan leve og strekke oss mot det å bli hele mennesker. Og hver gang vi blir én del helere i det store puslespillet som er oss, så møter vi mirakelet om at det er mulig!
Så kanskje vi en dag, i en fremtid der Guds kjærlighet har fått virke i oss, kan elske våre fiender. Ikke i kraft av de handlingene de har gjort, men i kraft av at også de er våre medmennesker. Vår neste. Like mye som våre venner er. Det er vanskelig dette livet vårt. Et vanskelig liv, en vanskelig verden, der Gud viser oss en vei vi kan velge å gå. Hver dag et skritt nærmere fullkommenheten. Nærmere helheten. Nådens helhet.
Nådige Skaper, skap i oss en grenseløs kjærlighet som vi kan øse fra og gi videre til vår neste.
Nådige Frigjører, fri oss fra fordommer og hat som stenger veien for din kjærlighet til oss.
Nådige Livgiver, gjør oss levende i det livet du har skapt oss til, et liv i din kjærlighet i den treenige Guds tjeneste for våre medmennesker.
