Luk 21:25-33
25 Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og rådløshet i larmen fra hav og brenninger.26 Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes. 27 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. 28 Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» 29 Han fortalte dem en lignelse:
«Se på fikentreet og alle andre trær! 30 Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. 31 Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. 32 Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer. 33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.
Søndag som kommer er det andre søndag i advent.
Jeg synes adventen er en fin tid. En tid der an kan gå litt stillere i dørene, ta det litt med ro, rent mentalt, og fokusere på det som er viktig. I menighetsarbeidet er det barnehager og skoler som er viktig akkurat nå. Fokuset ligger på å kunne fortelle barn og unge om advent og jul, om Jesusbarnet som kom til oss og gav jorden en smak av himmelen der oppe.
Adventen er en ventetid. Mot Kristi komme betyr det. Advenio. Derfor er adventen og dekket av bibeltekster om Jesu komme. På ny. For slik Maria og Josef ventet på at barnet skulle bli født, slik gjeterne og vismennene ikke kunne komme fort nok til barnet etter å ha ventet så lenge, slik venter også vi på Kristi komme i skyen. Himmelens krefter skal rokkes. Himmelen skal på ny bringes ned til oss på jorden når Jesus kommer igjen for å ta oss til seg. For dit jeg går, vet dere veien, sa Jesus til disiplene. Det er gjort klart. Det er kun for oss å vente.
Adventen kan, hvis man ser forbi butikkenes skrik om julegavekjøp og hysteri, gi oss ro. Ro i sjelen. Fokus. På nærheten til Gud. Til hverandre. For mange er det ei tung tid vi går i møte, med ensomhet og savn. En ensomhet man må forsøke sette ord på til noen andre. For mest av alt er adventen en tid for fellesskap. Og i det ligger det at de som har mulighet til det, må være der for de som er ensomme, de som ikke har noen å dele tiden med.
Så kan vi vente sammen. På Kristi komme. I skyen.
