Vingårdssøndag 2011

Innledning
Vel møtt til Vingårdssøndagen!
Denne søndagen er den første av de faste søndagene som er med og slutter åpenbaringstiden og forbereder oss på fastetiden før påske. I gamle dager var dette starten på før-fasten, som startet sytti dager før påske. Søndagen er viet til temaet Guds medarbeidere, og setter fokus på ulike sider ved dette, alt fra vårt evinnelige ønske om å lykkes, om å vinne og gjøre det godt i alt det vi foretar oss, til det å flytte vårt fokus over fra suksess til å kunne hvile i Guds nåde som er alltid tilstedeværende.
Så la oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder:

Første lesetekst
Det står skrevet hos profeten Jeremias i det niende kapittel:
23 Så sier Herren:
Den vise skal ikke rose seg av sin visdom,
den sterke ikke av sin styrke,
og den rike ikke av sin rikdom.
24 Men den som vil rose seg,
skal rose seg av dette:
at han har forstand og kjenner meg,
vet at jeg er Herren, som viser miskunn
og øver rett og rettferd på jorden.
For det er slik jeg vil ha det,
lyder ordet fra Herren.
Slik lyder Herrens ord

Andre lesetekst
Det står skrevet i Paulus’ første brev til menigheten i Korint i det niende kapittel:
24 Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! 25 Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. 26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal falle igjennom.
Slik lyder Herrens ord.

Preken
Jeg husker hvor sur jeg var da jeg ikke klarte å springe 60-meteren like raskt som de andre jentene i klassen på ungdomsskolen. Jeg var ikke flink nok. Jeg hadde andre ting jeg var flinkere på. Grusing av medelever i engelske gloseprøver for eksempel. Jeg har vel alltid innerst inne vært et konkurransemenneske. Glad i å vinne. Mindre glad i å delta.

Jeg husker hvor urettferdig jeg syntes det var når jeg fikk det jeg mente var for lite lønn på plassen der jeg hadde sommerjobb. Vi var flere som var sure. Faktisk så sure at vi inviterte Los sommerpatrulje på besøk. Vær så god, rydd opp. Rett skulle være rett. Jeg har vel alltid vært opptatt av at alle skulle få det de fortjente, det som var riktig og rettferdig.

Hver gang jeg ser på nyhetene og det snakkes om urettferdighet, folk som har problemer med NAV, arbeidsmiljø, blokkering i skisporet, dopingbøter i Tour de France, ja, you name it, så føler jeg den samme surheten komme sigende. Noen ganger er den mer berettiget enn andre ganger, slik som med 60-meteren. Enkelte ting er vi flinkere på enn andre. Ingen er like. Heldigvis.

Munner ikke alt ut i spørsmålet om hvordan vi på best mulig måte kan arbeide for at alle skal ha det like bra? At alle skal kunne føle seg like mye verdsatt, like mye verd?

Gud setter ikke merkelapper på oss. Det er vi så alt for flinke til å gjøre i Guds sted. Vinneren. Taperen. Den som kommer for seint. Løgneren. Den kriminelle. Den late. Den vellykkede. Millionæren.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel:
1 For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: ‘Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.’ 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ 7 ‘Fordi ingen har leid oss,’ svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. 11 De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ 13 Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ 16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste.»
Slik lyder Herrens ord.

Så kanskje vi trenger å ta et skritt til siden. Et skritt utenfor oss selv. Se ting fra en litt annen vinkel.

Jeg tror det er det Jesus forsøker å få disiplene til å gjøre. For ikke å snakke om fariseerne som hang med leppa fordi Jesus menget seg med syndere og andre upopulære sosiale grupper. Se ting fra en litt annen vinkel. Hva med oss, spør disiplene rett før denne lignelsen. Hva med oss som har forlatt alt vårt til fordel for å følge deg? Det er lurt det Jesus gjør. Jeg liker det. Himmelriket kan lignes med, sier Jesus. Han sammenligner og bruker bilder, kjente bilder i datidens Israel, der vingården ofte var et bilde på Israel og senere på kirken, og jordeieren ofte et bilde på Gud. Gud har sin egen agenda. Sitt eget system. Alltid behov for flere arbeidere i vingården. Alltid på søken etter flere til tjeneste. Jordeieren gikk ut på arbeidsmarkedet hele fem ganger iløpet av en dag. Det vil jeg karakterisere som mye. Men ikke nok med det. I tillegg så fordeles lik lønn til alle arbeiderne, uavhengig av hvor lenge de har arbeidet. De som kom sist til vinmarkene får først lønn. De som kom først får sist lønn. Det er som lignelsen om den bortkomne sønnen som kommer hjem til faren etter å ha sløst bort all arv og all verdighet. Hva gjør faren? Jo, han tar imot sønnen med åpne armer og steller til storfest.

De arbeiderne som hadde jobbet lengst ble sure. De ble sinte. Det samme gjorde den sønnen som hadde bodd hjemme og tjent faren i alle år. På mange måter kan det synes som om de ikke forsto hva som egentlig skjedde. De følte seg urettferdig behandlet, selv om de ikke hadde grunn til det. Arbeiderne fokk betalt det som var avtalt, og det var rikelig i seg selv. Den sønnen som bodde hjemme, hadde alltid hatt sin fars kjærlighet og takknemlighet for det arbeidet han hadde gjort og fortsatt gjorde. Men i reaksjonen så lå det både misunnelse, forakt og egoisme. Og ikke minst hovmod. Selvhøytidelighet. ”Jeg er så mye bedre enn min bror som har forspilt alt. Jeg er så mye bedre enn vedkommende som begynte sitt arbeid her i den ellevte time.” Heldigvis ser Gud forbi vår sneversynthet. Gud ser på oss med et blikk fullt av nåde. Gud er annerledes enn en menneskelig arbeidsgiver. Gud lønner oss annerledes og rikelig. Og trenger oss til tjeneste for Guds Riket, uansett om vi alltid har vært der, eller kommer dit i siste liten.