Fastekalender, dag 6

For 116 år siden forlot Nansen og Johansen skuten Fram med kurs for Nordpolen. De nådde aldri frem. Tre sleder og 27 hunder. Og minus førti den dagen de gav seg av gårde. Fram lå 600 km fra polpunktet. På 86º04’ snudde de. Heldigvis. Men turen var ikke over før de ankom Vardø 13. august 1896, over et år senere.

Tenk hvilken kamp for overlevelse. Og alle de tankene som flyktig og mindre flyktig måtte ha passert forbi hjernebarken gjennom overvintring på spekk og isbjørnkjøtt.

Finnmarksløpet går forhåpentligvis tryggere for seg. Selv om det er en strabasiøs ferd, både for menneske og hund.

Hva tenker de på, disse hundekjørerne, der meiene berører sneen under åpen himmel kun til lyden av pesende hunder og knakende materiale? Tenker de samme tankene som Nansen? Og hva tenkte egentlig Nansen?

Mye går nok i omtanke for hundene, konsentrasjon om løypespor og kart. Mat. For. Ankomst. Soving. Hundene først. Men hva når månen står midt på himmelen og det er folketomt? Når solen skinner, slik den har gjort innimellom i dag og det er langt igjen til sjekkpunktet?

Sliten. Halvkjørt løp. Fremover. Fremover. Ennå langt igjen. Livet. Dette er livet.

Jeg har aldri kjørt hundespann. Jeg kan kun innbille meg hvordan det må være, etter å ha fulgt Finnmarksløps-sendinger på NRK og lest og sett på bilder.

Men det jeg forestiller meg først og fremst er at det må kjennes så uendelig fritt ut. Midt i viddelandskap, alene, bare du og hundene. Friheten. Kun her og nå.

Jeg innbiller meg i alle fall det. omo den frihetsfølelsen er den samme som jeg sitter inne med, det aner jeg ikke. Men jeg vet hvordan det er å kjenne seg fri. Fri og i kontakt med naturen.

Alene i en tolvfots askeladden på blankstille sommerhav. Stille, sittende ved et fjellvann i øsregn og kun ha øye for duppen som ligger der, duvende på brisens krusninger. Med bilen trillende i fri ned kløften mot Gjesvær der storhavet åpner seg og favner deg inn i det store puslespillet som en liten brikke som har falt under bordet. På isfiske, i ly bak scooteren, lettere henslengt på et par reinskinn, nappende i en taum ned i et hull. På Lille Blåmann, 1044moh med himmelen lett duvende over meg.

Det er da man føler seg fri. Og full av nåde. Takknemlighet. For å være en del av dette store, store, store som man da virkelig ser er kjærlighet. Som virkelig kan få en til å føle seg fri.

Dagens spørsmål: Når føler du deg fri?

(Hver dag blir du invitert til refleksjon over et spørsmål, hvis du vil kan du gå inn på bloggen min og legge igjen en kommentar)

Bønn for dagen:

”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg, et feilbarlig menneske”
La oss som Guds folk bli nøkkelen til landets legedom. Herre, begynn med meg!
Jesus, du har åpent for oss rommet til ro og fred. Men vi lar oss kneble av stress gjennom begjæret etter de mange ting og av angsten for å falle utenfor. Hellige Ånd, la din menighet skape rom for å leve motstrøms, i stillhetens rom fylt av din fred. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”