Hva er tro?
Hvem kan måle religiøsitet?
Og hvordan kan man sette tall på hvem som er troende og ikke troende?
Dette er aktuelle spørsmål i dag. En undersøkelse ble tidligere i uken publisert, og dommen var slående: én av tre har et dårlig inntrykk av Den norske kirke . Og det er kanskje ikke så rart, tenker jeg. Når de fleste sakene som kommer ut i media er slike som omhandler nedgang i medlemstall og bekymrede biskoper, konservative prester som bryter tilsynet med sin biskop og koranbrenning. Ja, den siste artikkelen omhandler ikke engang Den norske kirke, men jeg er sikker på at overføringseffekten er tilstede.
Felles for det negative fokuset er på mange måter det at media (og andre!) har et behov for å måle ting. Sette tall på det, for det er jo kun tall som er sannheten, som sier det som er riktig og som gir de klareste indikasjonene.
Men hvordan måler man?
Gudstjenestesøkning har aldri vært en god indikator på religiøsitet. Og hvorfor skal man måle? Kan man ikke heller forsøke se det positive istedet for å fokusere på det negative?
Den norske kirke har et vesenstrekk som folkekirke. Å snakke om folkekirke er på mange måter å snakke om teologi og antropologi i samme åndedrag. For å forstå hva folkekirke er, hva folkekirke betyr, må man ikke bare gjøre rede for et generelt kirkesyn, men man må også gjøre rede for hvilket menneskesyn som legges til grunn. Å grunngi folkekirken innebærer en utredelse av hva folkekirke er, hvem som omfattes av folkekirkens fellesskap og hvordan folkekirken må være/stå i forhold til samfunnet for å ha mulighet til å utføre sitt oppdrag.
For å kunne utdype hvordan man forstår begrepet folkekirke, må man først redegjøre for hva legges i begrepet kirke. Ser man på Confessio Augustana, fremgår det av artikkel VII:
Videre lærer de at der alltid vil bestå en hellig kirke. Men kirken er de helliges samfunn, hvor evangeliet læres rett og sakramentene blir rett forvaltet. Og til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig å være enig om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning.
I den apostoliske trosbekjennelsens tredje artikkel heter det:
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndendes forlatelse, legemets oppstandelse, og det evige liv.
Disse to stedene burde være grunnlaget og utgangspunktet i enhver luthersk kirkedefinisjon.
En folkekirke er på mange måter ikke noe annet enn én, hellig og allmenn kirke, slik det sies i den apostoliske trosbekjennelsen som Dnks medlemmer fremsier hver søndag i kirkerom omkring i Norge. Men samtidig er en folkekirke noe mer. Den er en kirke som på en eller annen måte relateres til folket, til enkeltmennesker med sitt liv og sine meninger. Ifølge teologen Gustav Wingren er ikke folkekirken verken en institusjon eller et fellesskap av sant troende, men et ”creatura verbi,” en Ordets skapelse, et resultat av evangeliet. Slik sett er det evangeliet og sakramentene som konstituerer kirken: Livet i kirken er ikke dermed et spesielt liv, men et liv i fellesskap med Kristus:
Kyrkans gemenskap är det naturliga livets gemenskap, är, kunde man säga, manniskolivets
tillfrisknande. De heligas samfunn pulserar och yttrar sig i de av kallelsen givna og fordrande
nästanrelationerna i världen. Försöken att nedvärdera dessa av Skaparen satta
gemenskapsförbindelser till formän för andra, i vilka andligheten är synlig, leda ofelbart ut ur
kyrkans gemenskap och in i sektens. Då föregriper man skådandet, d.v.s. då hör man inte
längre: man uppfattar icke varandet och lyssnandet som konstitutivt för det kristna livet (B. Håkansson)
Folkekirke er med andre ord en kirke som tar evangeliet på alvor. I Matt 28:18-20 befaler Jesus disiplene om å gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til disipler. Dette er på mange måter et perspektiv som i forhold til folkekirken formaner til grenseløshet. Folkekirken skal nå alle mennesker med evangeliet. Folkekirken skal gjøre alle til disipler, den skal bidra til at mennesker kommer til tro på evangeliet.
Hvis folkekirken skal være åpen og ta imot alle som vil være en del av dens fellesskap, og ikke stille noen krav verken til dåp eller menneskers liv, kan man ende opp med en folkekirke som ikke sier noe om noe og som står maktesløs overfor folket. Derfor må denne åpenheten ha et teologisk fundament, ikke et politisk. Åpenheten må ha forankring i evangeliet og ikke i politiske partiprogram. Åpenheten må være grenseløs i form av at alle skal ønskes velkomne i tilgivelse og omvendelse. Men likevel må denne åpenheten stille nestekjærlighetens krav til enkeltmennesket.
Gjennom å være en kirke som tar evangeliet på alvor og som består av alminnelige mennesker, er en folkekirke en kirke i samfunnet og i interaksjon med samfunnet. Folkekirken er en kirke midt iblant folk: I evangeliets tjeneste for folket, av folket. I dette ligger det en tanke om at folkekirke er en kirke som gjennom nestekjærlighet og visshet om Guds skapende kraft i hele verden er en kirke som lytter til folket og som taler folkets sak og verdens sak. Med teologien i bunnen er derfor en folkekirke en kirke som kjemper for de svakestes rett og som kjemper for skaperverkets rett der urett mot skaperverket begås.
Når Den norske kirke betegner seg som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke, er det derfor viktig at åpenheten velges som tolkningsnøkkel for bekjennelse, misjon og tjeneste. Slik sett er folkekirken en bekjennende kirke, som bekjenner troen på evangeliet om nestekjærlighet og Jesu offer. Folkekirken er en misjonerende kirke som har i oppdrag å forkynne dette evangeliet til alle som vil høre, men også til dem som ikke vil høre etter. Og folkekirken er en tjenende kirke som tjener evangeliet til beste for medmennesket og skaperverket. Med andre ord: folkekirke er en kirke som tar det åpne evangeliet på alvor, som er i en konstant bevegelse mellom åpenbaring og kroppslighet.
Dnks synlighet finnes i den lokale menighet, i den lokale gudstjeneste og på det enkelte sted. Dette impliserer at Dnk som folkekirke må ha en evne til å kontekstualisere. Heri ligger det et ansvar på Dnks ansatte og frivillige til å lytte til stedets kontekst for slik å kunne nå enkeltmennesket med evangeliet. Dnk er på mange måter preget av sin historiske kontekst, der pietismens inntog på slutten av 1700-tallet ennå preger menneskers forhold til kirken.Dette har bidratt til en aksentuering av skillet mellom ”menighetskjerne” og ”resten av folkekirken,” et skille som må kunne regnes som ufruktbart i spørsmålet om hvordan Dnk er
folkekirke. En slik Wichernsk folkekirkedefinisjon bidrar ikke til noe annet enn en uheldig utvikling av A- og B- medlemskap i en kirke som bør være for alle på like vilkår. Selvfølgelig vil det alltid være mennesker som søker aktive fellesskap, og som har et mer aktivt og engasjert trosliv enn andre. Men dette er ikke dermed sagt at disse er mer kristne enn andre. Folkekirkens katolisitet er ikke bare alminnelighet i form av å bestå av alminnelige mennesker, men en alminnelighet som strekker seg ut mot andre kristne konfesjoner. Kriteriene vi finner i Confessio Augustana VII er grunnlaget for kirkens enhet som gjør det mulig å se kirken i det konfesjonelle mangfoldet under ett: ”Det uppdrag som ligger i bekännelsen till en kyrka kan altså tolkas som en vilja att verka för en enhet och försoning i hela mänskligheten.” Det handler med andre ord om en tjeneste for medmenneskelighet, forsoning og fred.
Den norske kirke i dag kan, rent sosiologisk sett, sees på som en folkekirke grunnet sin numeriske oppslutning i Norges befolkning. Men dette perspektivet er på mange måter ufruktbart når det gjelder folkekirkebegrepet og Dnk som folkekirke. Ved å bare relatere folkekirkebegrepet til antallet medlemmer i Dnk, utgår den teologiske og ekklesiologiske refleksjonen omkring Dnk som folkekirke og folkekirke som teologisk kategori. I denne sammenhengen snakkes det egentlig, etter min oppfatning, om Dnk som majoritetskirke og ikke som folkekirke, da fokuset ligger på empiriske tall og statistikker
Den norske kirke befinner seg alltid i brytningen mellom det gudløse og det kvalifiserte, mellom skjult åndelighet og synlig kroppslighet. Innerst inne er nok Den norske kirke folkekirke i sitt vesen, med et oppdrag om å være en kirke av folk, for folk, midt iblant folk, med evangeliet i ryggmargen og føttene godt plantet i Skaperverket.
Dagens spørsmål: Hva legger DU i begrepet folkekirke?
Hver dag blir du invitert til refleksjon over et spørsmål, hvis du vil kan du gå inn på bloggen min og legge igjen en kommentar)
Bønn for dagen:
”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg, et feilbarlig menneske”
La oss som Guds folk bli nøkkelen til landets legedom. Herre, begynn med meg!
Og la oss alle leve i samfunn med hverandre: i respekt og kjærlighet for våre forskjelligheter!
All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”
Like this:
Like Loading...
Related
