Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu?
Et menneskebarn siden du tar deg av det?
Sorteringssamfunn.
Vi hører ordet ofte nå for tiden.
Kanskje er det en del av tiden?
Eller kanskje det er et resultat av tiden?
En ting er iallefall sikkert: jeg frykter det som ligger bak ordet.
Ja, jeg er prest. Men det har faktisk ingen sammenheng med det jeg tenker om dette.
Min bekymring (for det er også en bekymring), er at vi mennesker er blitt så egoistiske, så på jakt etter det perfekte, så bevisst vår egen rett til å regjere, at vi glemmer alt som er viktig og naturlig. Og i tillegg er vi kunnskapsløse.
Ungdommer kan ikke nok om prevensjonsmidler. Ingen har fortalt dem om risikoen ved sex. Iallefall ikke på en skikkelig måte. “Det skjer ikke meg. Jeg blir ikke gravid. Jeg får ikke kjønnssykdommer.” – og er man uheldig, så finnes angrepille, abortpille og abort som utvei. Det alle bør spørre seg, idet de ikke har kondom i pengboka og havner til sengs og driter i kondomen er: Er jeg klar for å bli forelder?
Voksne kan ikke nok om menneskeverd. Ingen har fortalt dem hvor store ringvirkninger egoistiske valg gir. Tidlig ultralyd. Stamcelleforskning. Abort. Dødshjelp, både aktiv og passiv. Dødsstraff.
Jeg sier ikke at forskning er en uting. Der finnes mange positive sider ved forskning som hjelper menneskeheten å overvinne farer og sykdommer. Men når skal det stoppe? Når stopper det? For faren for å bruke forskningen for egen vinnings skyld er der. Hele tiden.
Og hvem er vi til å bestemme hvem som skal få leve eller ikke leve? Hvem er vi til å definere kvaliteten på et menneskeliv? Hvem er vi til å definere hva som er sant, sunt, rett og perfekt?
Per Fugelli sa det klokt for litt siden: vi er for opptatte av å lete etter mirakler. Vi glemmer å konsentrere oss om den tiden vi har igjen.
Jeg er enig. Ikke nok med at vi er for opptatte av å lete etter miraklene, men vi er også for opptatte av det skjønne og perfekte til å kunne øyne det vakre i det som er annerledes. Verden har skavanker. Vi har skavanker. Noen av oss har handikap. Noen av oss har det ikke. Men felles for oss alle er at vi er skapt. Vi er like mye verd. Vi er alle like verdifulle. Til og med drapsmannen.
Men det er vanskelig å se, når man kun fokuserer på det friske og det normale.
Jeg frykter sorteringssamfunnet. For det tar ikke høyde for våre ulikheter. Overalt finnes både løgnere og de som vil en vel. Sykdom er en del av livet. Og livet ville ikke ha vært der uten døden. Det glemmer vi i vår jagen etter mirakelet.
Dagens spørsmål: Hvilke mirakler jager du etter?
Bønn for dagen:
”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg, et feilbarlig menneske”
La oss som Guds folk bli nøkkelen til landets legedom. Herre, begynn med meg!
All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”
