14 Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.
15 Hør, jubel og seiersrop lyder
i de rettferdiges telt!
Herrens høyre hånd gjør storverk,
16 Herrens hånd reiser opp.
Herrens høyre hånd gjør storverk.
17 Jeg skal ikke dø, men leve
og fortelle om Herrens gjerninger.
18 Hardt har Herren tuktet meg,
men han overgav meg ikke til døden.
19 Lukk rettferdsporten opp for meg,
jeg vil gå inn og prise Herren!
20 Her er Herrens port,
gjennom den går de rettskafne inn.
21 Jeg takker deg fordi du har svart meg,
fordi du ble min redning.
22 Den steinen bygningsmennene vraket,
er blitt hjørnestein.
23 Dette er Herrens eget verk,
underfullt er det i våre øyne.
24 Dette er dagen som Herren har gjort;
la oss juble og glede oss på den!
Andre lesetekst
1. Kor 15
1 Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. 2 Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. 3 For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
4 at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt,
5 og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.
6 Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7 Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. 8 Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9 For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10 Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 11 Men enten det er meg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.
Evangelietekst
Matt. 28
1 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.
Det er godt å være prest i påsken. Jeg har følt på en varme fra de menneskene jeg har møtt som har fylt meg med kjærlighet og glede. Skjærtorsdagsgudstjeneste med skjærtorsdags kveldsmat etterpå. Langfredags lidelsesfortelling og sorg. Påskenatts mysterium i mørklagt kirke, det påskelyset ble båret inn midtgangen alene.
Og nå første påskedag. Kristus er sannelig oppstanden! Fra de døde!
Den forrådte Kristus, den lidende Kristus, den Kristus som kjempet for oss i dødsriket er stått opp. Graven er tom. Kvinnene har vært ved graven og har funnet den tom. Og de er sprunget tilbake til disiplene og har fortalt dem de gode nyhetene. At Jesus Kristus virkelig var Guds sønn. At alt han hadde fortalt dem var sant. At han var oppstått fra dødens søvn og kamp til nytt liv.
Den lidende Kristus er ikke mer. Den oppstandne Kristus lever!
Men det er med et snev av sorg vi feirer påskens glade budskap. For de gode nyhetene om Kristi oppstandelse er ikke lett selgende nytt. Det er ikke Kristi tomme grav som preger nettavisenes nyhetsbilde. Nei, Jemen og Syria er fortsatt i opprør. På Elfenbenskysten og i Libya flyter blodet i gatene fortsatt.
Vi befinner oss i en verden i uro og konflikt – der Kristi lidelser ikke blir så ulike menneskers lidelser: i krig, undertrykt, misbrukt, mishandlet, sveket, fengslet og drept. Kristus forsvinner liksom i mengden. Blir en av oss. Men likevel så mye mer enn oss.
Kanskje det er derfor jeg føler det så sterkt denne påsken. En oppstandelse med et bakteppe av en verden i opprør. Kanskje det er derfor påskeevangeliet lyder så sterkt for meg, sterkere enn det før har gjort.
Jeg kjente det spesielt i går idet jeg bar inn påskelyset i et mørklagt Svanvik kapell. Kristus, verdens lys! Gud være lovet! Sang vi idet prosesjonen skred fremover og den enkeltes lys ble tent fra påskelysets flamme.
For i denne verden som vi lever i, så har vi ett lys. Et håp. Et håp vi må holde fast ved. Der finnes et alternativ, der finnes en løsning. Vi må bare finne den, tørre finne den, håpe finne den. Og gripe den.
Når du bærer et lite lys inn i et stort mørkt rom, hva viker, mørket eller lyset? Mørket. Uansett hvor lite lyset er, så bryter det mørkets kraft. På samme måte bryter Kristi oppstandelse denne påskemorgen mørkets og dødsrikets krefter og gir oss håp. Kristus kunne ikke bindes av døden. Han kjempet seg fri, slik at vår død, vår synd, vår ondskap ikke skulle kunne skille oss fra felleskap med Gud. Slik at vi alltid skulle kunne ha et lite lys som bryter mørket for oss.
Gustaf Wingren sa at vi lever i en verden som på samme tid både er forbannet og kvalifisert verden. Der finnes håp og der finnes undergang. Der finnes gode mennesker og mennesker som begår urett og svik. Men Jesus viser oss at det går an å kjempe. An å kjempe som ingen har kjempet før. Mot mørket. Mot uretten. Og stå rakrygget etterpå og ha vunnet. For andres skyld.
Vi er så redde for å gi av oss selv. Redde for å ikke strekke til, redde for å gjøre feil, redde for å gjøre noe som kan få konsekvenser for andre. Jesus var også redd. Livredd, så redd at han svettet blod i Getsemane. Likevel bet han tennene sammen og fullførte sitt oppdrag. For oss.
Han kjempet. For oss. Han led. For oss. Han sto opp. For oss. Og kvinnene ved graven kunne løpe til disiplene og fortelle dem hva som hadde hendt.
Så viste Jesus seg for Maria. Så for mange flere, til og med for Paulus, han som engang hadde forfulgt de kristne. Og på ny og på ny sprer Jesus sitt lys gjennom mennesker som tar imot det evangeliet som lyder i påsken. Kristus er sannelig oppstanden. Til nytt liv for oss alle. Håpets liv om at det går an. Det er mulig. Et lys vil alltid skinne. For oss, i oss, med oss.
Kristus kjempet for oss alle. Han gav oss håpet. Ingen ble glemt. Ei heller må vi glemme. At hvis Gud har elsket oss slik. At han ga sin sønn, den enbårne; for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv – hvis Gud elsket oss slik, så skylder vi å elske vår neste like mye. Og da er det håp om fred for alle. Da er det håp om at lidelsene kan ta slutt for alle mennesker. Da lever vi i lys av oppstandelsen: i tjeneste for Gud. Og i tjeneste for alle våre neste, også de menneskene som er lengst unna og som trenger oss mest.
Kristus er sannelig oppstanden denne påskedag!
