Sneen lavet ned utenfor kjøkkenvinduet. Store, myke, tunge fnugg. Litt uvant i en verden der kulden ofte var ti under null. Dog ikke i dag.
I dag var den nærmere null enn på lenge. Skyene fylte himmelen med gråtoner og stillheten trengte seg gjennom veggene og inn i sjela. Stillheten var fredfull, der hun gløttet ut på snefallet mellom kaffekvern og kaffekjele. Morgenen ble dypere når det var stille. Heldigvis hadde ikke arbeiderne i vegen nedenfor startet sin arbeidsdag ennå.
Hun helte kaffen på kjelen. Rørte rundt og la på lokket. Satte begge hendene mot komfyrkanten og lente panna mot viftehatten. Trakk pusten dypt. “God morgen.” Stemmen brakk stillheten varsomt. Hun snudde seg mot kilden. “God morgen til deg og. Sovet godt?” “Jada. Og du?” “Joda. De få timene jeg faktisk sov. Sovnet ikke før tre.” “Vet. Hørte på pusten din at du ikke fikk sove. Den var urolig. Var delvis våken innimellom. Sover dårlig jeg og når du ikke får sove.” “Mhm.”
Blikket falt mot vinduet igjen. Det snødde ikke fullt så tett nå. “Drar du med en gang?” “Ja, må det skal jeg rekke de obligatoriske morgentelefonenen.” “Ha en fin dag da.” “Du også.” En arm på skulderen. Et kyss i nakken. Trinn ned trappen. Ut døren. Så stillheten igjen. Hun likte stillheten. Hadde alltid likt den. Da kunne hun tenke.
