Stille lå han og lyttet til lydene.
Urytmiske åndedrett malte soverommets mørkhet i grått. Gjorde ham urolig. Drømmepust med angstbelagte minner. Lett søvn. Nesten våken. Han snudde seg og åpnet øynene mot et hav av sort hår.
Rakte frem hånden og berørte lett. Sendte en bønn til Vårherre om ro og drømmeløs, dyp søvn. Det skulle ikke være enkelt, dette livet.
Tankene vandret utenfor soveromsvinduet idet han vendte seg over på ryggen. Svak kvitring fra vinterfulgene nådde inn gjennom den lille lufteglipen nederst. Egentlig følte han seg ganske så tafatt og hjelpeløs i møtet med melankolien og ensomheten. Tafatt, fordi det ikke var hans. Hjelpeløs fordi det påvirket ham om det var ingenting han kunne gjøre. Trodde han iallefall. – annet enn å stryke. Være tilstede. Men ofte ble det en unaturlig distanse mellom dem.
Han snudde seg tilbake. Lettet en lokk bort fra ansiktet slik at det kom til syne. Han hadde vært inne på tanken om å forlate byen. På ubestemt tid. Men han fikk seg ikke til det. Kjærligheten var for stor.
Han elsket henne. Som han ikke hadde elsket noen før. Han strakk seg frem og lot leppene berøre henne. Hvisket et stille “Jeg elsker deg.” Med kysset kom søvnen. Til dem begge.
