Første lesetekst
Det står skrevet hos profeten Esekiel i det 34. kapittel:
Så sier Herren Gud: Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem. Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land.
Så skal jeg vokte dem på Israels fjell, i dalene og overalt hvor de ellers bor i landet. På gode beitemarker vil jeg gjete dem; på Israels høye fjell skal de ha sin havnegang. Der oppe på Israels fjell skal de roe seg på grønne voller og gå på fete beiter. Selv vil jeg gjete sauene mine og la dem få roe seg, sier Herren Gud. De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake. De som er skadet, vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. De fete og sterke vil jeg vokte og gjete på rett vis.
Andre lesetekst
Det står skrevet i Peters første brev i det andre kapittel:
Det var jo dette dere ble kalt til.
For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor.
Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn.
Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.
På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten.
Ved hans sår har dere fått legedom.
Dere var som bortkomne sauer, men nå har dere vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.
Slik lyder Herrens ord.
Evangelietekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 10. kapittel:
Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Innimellom, så tenker jeg ofte at vi mennesker er en flokk med sauer. I alle fall når jeg synger i kor. For store grupper, når de skal operere sammen, så blir det ofte krøll, og da er man avhengig av en tydelig stemme som sier hva man skal gjøre. Jeg har vært på begge sider: både vanlig korist og den som skal få en gjeng med korister til å bevege seg både i takt og på rekke. Det er ikke enkelt. Og ikke for å si noe galt om verken sauer eller korister altså!
Sauer er ålreite dyr de. Og korister er mennesker med tæl og humør. Og nå skal det sies, det er ikke bare i kor-sammenheng jeg føler flokkfølelsen slå inn over meg. Innimellom så er den der hele tiden. For det å være del av et større fellesskap, det er en ære og et privilegium. Vi er ikke lagd for et liv i ensomhet, vi menneskene. Vi er lagd for et liv i kjørlighet og felleskap. Det er bare så synd at det fellesskapet trues, gang på gang.
I dag skriver vi 8. mai i kalenderen. En merkedag det ofte for unge folk kan være vanskelig å relatere seg til. Men for mange, mange, så er nettopp denne dagen en gledesdag; den dagen felleskapet vant over ondskapen. Men til hvilken pris? Jeg er i alle fall usikker på om jeg klarer å glede meg like myte over denne dagen som det jeg har gjort før – dels fordi vi lever i en verden som slettes ikke har fått bukt med all ondskap. Og delvis fordi nasjonalfølelsen min, felleskapsfølelsen min oppleves som truet.
I går leste jeg en kronikk, skrevet av Gert Nygårdshaug, forfatteren av blant annet Mengele Zoo, en kronikk som fikk meg til å tenke. Jeg skal lese innledningen til kronikken:
Jeg er trist denne våren og jeg føler skam. Jeg finner liten hygge i fuglesangen i hagen, i rådyrmulen som snuser mot kjøkkenvinduet, i de stolte, fargerike fasanene som tripper rundt husveggene. Årsaken til mitt tungsinn og min skam ligger ikke i nærmiljøet, men har sitt utspring i følgende faktum: At Norge, mitt land, som ett av bare seks NATO-land kastet seg på en på flere punkter diffus FN-resolusjon og som nå aktivt deltar i Libyas borgerkrig. Der de 22 andre NATO-landene avsto fra umiddelbar deltagelse. Om vår ære og vår makt – for å bruke Nordahl Griegs ord – skal bety at vi i fremtiden skal fremvise Norge som et av de mest aggressive NATO-landene som ivrer etter å krige i land fjernt fra våre grenser, da vekker fuglesang om våren, 17. mai og barnetog ikke lenger noen glede hos meg.
Det er harde ord Nygårdshaug bruker. For han peker med dette på at en krig har flere sider. Khadafi bruker afrikanske leiesoldater i sin hær. Mange av de kommer fra det fattige landet Tsjad: de fleste er fattige og fortvilte unge menn som ikke ser annen løsning enn å innrullere seg i den Libyske hær for å tjene penger til familiens opphold i hjemlandet. Det er en side vi kanskje ikke kjenner så godt. Og jeg er usikker på hva som er riktig; jeg skal ikke stå her og forsøke komme opp med bedre løsninger enn FN og NATO.
Men jeg kjenner samtidig på den samme følelsen som Gert Nygårdshaug denne frigjøringsdagen. For skal Norge være en hyrde for andre, så må man tenke igjennom hvilken hyrde man er.
Jesus snakket i bilder. Og bildet om saueflokken og gjeteren er et bilde som rommer mye. En hyrdestav har ofte krum topp, og er gjeterens beste våpen mot rovdyr og andre farer. Den lange enden brukes til å slå mor rovdyr, den krumme enden til å huke inn lam og sauer som er på avveie eller som har gått seg fast. Alltid vil der være farer for en flokk. Alltid vil der komme rovdyr. Alltid vil et eller annet lam gå seg fast eller rote seg bort fra flokken. Og alltid må gjeteren være omsorgsfull, årvåken og kjærlig. Da føler flokken seg trygg. Da vokser flokken.
Så hvilken hyrde er Norge, i møte med verdens rovdyr og farer? Og hvilke hyrder er vi? Har vi genuin omsorg for de som er rundt oss, eller later vi bare som for så å stikke med halen mellom bena når problemene møter oss?
En krig innebærer tap. På begge sider. Det skal mye overveielse til for andre land griper inn i konflikter som ”ikke er ens egne”. Mange argumenterer for å gripe til det minste av to onder. Og noen roper dialog. Tydelighet. Kjærlighet.
Det er vanskelig å være gjeter. Det vet enhver sauebonde. Enhver reindriftsutøver. Og det er også vanskelig å være sau. – eller rein for den saks skyld. Hvis man ikke har en god gjeter.
Heldigvis så har vi en hyrde som overskygger alt og som kan gjøre slik at vi kan føle oss trygge. Da blir ikke rovdyrene og farene så store, i alle fall ikke for et øyeblikk. Så la oss lese dagens prekentekst på nytt:
Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Kjære Gud! Takk for at du har skapt oss som barn i din store flokk. Kjære Jesus, takk for at du er hyrde over våre liv. Kjære Hellige Ånd, takk for at du har gitt oss kraft og kjærlighet til å kunne være gode hyrder for de vi er satt til å verne. Amen.
Inng 172
Dåp 354
Høy 884
F.pr 310:1-3
E.pr 310:4-7
F.nat 192
Avsl 179
