De traff hverandre i Tromsø. Været var varmt den dagen. De brukte å mimre om øyeblikket da de så hverandre. Domkirkeparken. Softis. Drittduer. En og annen sliten en lettere henslengt på benken nærmest kirkedøra. Var tryggest der liksom. De kolliderte. Den ene med nesen godt plantet i sms-skriving, på farten fra ett møte til et annet. Den andre febrilsk på leit etter bilnøklene langt nede i jakkelommen.
Pang sa det bare. På så mange måter. Knust mobilskjerm. Skrubbsår på albuen. Kul i panna. Og masse latter. Unnskyldningene kom fra alle kanter. “Beklager, jeg så ikke hvor jeg trådte føttene mine hen!””Nei, er jeg som skal unnskylde, jeg var så opptatt med å finne bilnøklene at jeg ikke så meg for!” Og så videre og så videre. Det fortsatte med kafébesøk og trøffelkake på Aunegården. Sigarblanding på presskanna og historier fra et gammelt liv over bordet til et nytt bekjentskap. Øyne som gnistret. Mer latter. Timer som fløy og møter som måtte utsettes. Verden sattes litt på vent, midt imellom blåflekker og tapt arbeidsfortjeneste.
De tilbragte hele ettermiddagen sammen. Og skiltes med telefonnummeret til den andre godt spart i lommeboken.
