Kontoret hans var et studium i pertentlighet og orden. Rene linjer, sirlige systematiseringer og minimalistisk kunst på veggene. Et visuelt speilbilde av hans personlighet. Han var systematisk i sitt arbeid. Minimalistisk i sin tankegang. Det meste var i orden.
Kanskje det var derfor han elsket henne. Hun bragte inn det elementet av kaos han trengte for å opprettholde sin egen orden. Hennes brokete følelsesliv, hennes mange påfunn og uttrykk farget det han egentlig innerst inne hadde en oppfatning av var et kjedelig liv. Han skulle ønske han var like impulsiv. Like sosial. Men han fikk nok gjennom jobben. Da var det greit på komme hjem til henne, sitte stille i sofaen og kikke utover byen mens han strøk henne over håret der hun lå sammenkrøllet i fanget hans.
Han løftet av røret. “Camilla, lunsjen i dag blir på Thon sammen med representantene fra departementet.” “Den er grei. Jeg skal legge det inn på kalenderen. Du Vebjørn?” “Ja, Camilla?” “De ringte fra avisen angående konserten og utstillingen til Nina. De ville lage en artikkel om deg i forbindelse med den.” “Jaha? Sa de noe mer?” Nei, de la bare igjen navn og nummer og håpet du ville ringe dem opp når du fikk tid.” “Den er grei, send det bare over til meg på e-post.” “Allerede gjort!” “Flott.”
Han lente seg tilbake i kontorstolen. Læret pep under belastningen. Avisa. Om ham. En bakgrunnsartikkel for konserten og utstillingen. Interessant vinkling. Hva gjør man ikke for den man elsker.
