Den første tiden hadde vært fantastisk. De så hverandre hver dag. Holdt hverandre i hendene. Satt stille sammen og så på havet som lå der speilblankt. Hadde dype samtaler som varte i timesvis. Det var den store kjærligheten. I den grad man kunne håpe og tro på den. Det var de begge enige om.
De fant fort ut at de var vannvittig forskjellige. Han som toppsjef i et av Norges store firma. Hun som kunstner og freelancer. Han som arbeidsnarkoman. Hun som kun jobbet når kreativiteten var tilstede. Og hun var alene i verden. Mens han hadde stor familie som han ofte holdt kontakt med. Hun som troende. Han som ateist. Likevel så ble det de to. Det måtte være de to. Det var ingen annen løsning på det.
De kunne begge huske det første kysset. Varlige og forsiktige kjærtegn som sendte ilinger i hele kroppen. Som fikk nakkehårene til å stritte i pur glede og tærne til å krible. Hun hadde slått følge med ham hjem dit han bodde etter en bedre middag på Lotus. Han bodde jo på vegen mot henne. Og utenfor leiligheten i Grønnegata hadde de blitt stående og småsnakke. Han hadde skrapt litt med venstrefoten i grusen som ennå ikke var feiet bort før syttende mai. Hun hadde tatt ham i hånden og trukket ham mot seg. Strekt seg mot ham og kysset ham lett. Duften av vanilje hadde gjennomboret hjertet hans. Og han hadde kysset henne mykt tilbake.
Siden den dagen svevde de begge. Hun jobbet ivrig med kunstprosjekter. Stadig når han kom på besøk etter jobb, møtte hun ham i døren med maling i håret og sagflis på kinnet. Eller blekk mellom fingrene på venstrehånden. Han fikk ikke helt til å konsentrere seg på jobb. Overalt hvor han gikk så fulgte vaniljeduften ham. En gang møtte hun opp på jobben hos ham med småkaker til hele kontoret. Det hadde duftet nystekte sjokoladekjeks i hele kontorlandskapet resten av den dagen.
Den kvelden elsket de for første gang.
