Lunsjen med folkene fra departementet fløy avgårde. Det samme gjorde resten av timene på jobb. Faktisk, så strakk ikke tiden til, og han tastet inn nummeret til henne. “Du er nå kommet til Ninas mobil. Jeg kan ikke ta telefonen akkurat nå, men legg igjen navn og nummer så ringer jeg opp sånn helt plutselig!” “Hei elskling. Jeg blir sen i dag. Døgnet har bare ikke nok timer, og jeg må forsøke få ferdig en rapport til i morgen. Og ja, forresten, har avtalt avisintervju i morgen. Sees senere da. Ikke stress for mye. Glad i deg.”
Han la på røret og la hodet i hendene. Tankene vandret alle og ingen steder. Nattens manglende søvn rotet alt til. Han tok opp telefonen. “Camilla, før du går. Orker du hente en pizza på Yonas? JEg trenger noe mat skal jeg bli ferdig.” “Klart det, Vebjørn. Gi meg noen strakser.”
Det gikk ikke noe mer enn noen strakser. I allefall virket det kort. Mye takket være e-poster og telefoner. Men plutselig kjente han lukten av Manzanillo. Og av Camilla. “Hepp! Heldigvis var det ikke kø. Kjøpte en medium jeg, så kan jeg holde deg med selskap.” “Takk Camilla, du er en engel. Men jeg tror jeg spise mens jeg jobber.” “Slutt å tulle nå, Vebjørn. Du må ha deg en pause. Ellers så blir det bare rot. Kom å spis nå.” Han sukket litt for seg selv, men gjorde som hun sa. Hun hadde nok rett. Som vanlig. Det luktet fortreffelig iallefall.
De spiste i stillhet en stund. “Du Vebjørn, hvordan går det egentlig med Nina?” Han kvapp til. “Med Nina? Hva mener du?” “Jo, med utstillingen og alt. Hun virket så fjern da hun var innom her i forgårs.” Han svelget unna pizzaen. “Joda. Hun sover litt dårlig. Stresser for mye.” “Og du da? Oppi alt dette?” Hun la hånden på låret hans. Han frøs til. Summet seg. Tusenvis av tanker raste gjennom hodet på en gang. “Jeg vet ikke.” Stille la han pizzastykket tilbake på fatet og tok tak i hånden hennes. Trakk henne til seg. Og verden raste sammen.
