Når Gud ikke svarer

Det står skrevet hos profeten Hosea i det det sjette kapittel:

Kom, la oss vende om til Herren!
For han som rev i stykker, vil lege oss;
han som slo, vil forbinde våre sår.
Han vekker oss til liv etter to dager,
den tredje dagen reiser han oss opp,
så vi kan leve for hans ansikt.
La oss lære å kjenne Herren,
la oss jage etter å kjenne ham!
Han kommer like visst
som lyset om morgenen.
Han kommer til oss som regnet,
lik vårregn som væter jorden.

Slik lyder Herrens ord.

Andre lesetekst

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til Timoteus i det første kapittel:

Han har frelst oss
og kalt oss med et hellig kall,
ikke på grunn av våre gjerninger,
men etter sin egen vilje og nåde,
som er gitt oss i Kristus Jesus
fra evighet av,
og som nå er blitt åpenbart
ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord.
Han har gjort ende på døden
og ført liv og udødelighet
fram i lyset ved evangeliet.
For dette er jeg satt til herold, apostel og lærer. Derfor er det jeg lider, men jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer.

Slik lyder Herrens ord.

Prekentekst

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det ellevte kapittel:

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»

Slik lyder Herrens ord.

Når Gud ikke svarer.

Når Gud ikke svarer.
Det er da fortvilelsen tar overhånd.
Det er da sinnet kommer.
Tvilen.
Spørsmålene.
Gråten.
Tomheten.

Ofte svarer ikke Gud. Ja, de kommer oftere, de gangene Gud ikke svarer, enn de gangene Gud svarer.

Eller gjør de det?

Marta og Maria var bunnløst fortvilte. Broren var dødssyk. Det eneste som lå i deres makt var å sende bud etter Jesus. De visste at han ville hjelpe. Han måtte hjelpe. De var jo så sikre på at Jesus var Guds sønn. Men Jesus kom ikke. Ikke i tide til å redde broren deres.

Hadde du bare kommet tidligere! Hadde du bare kommet tidligere, så hadde ikke broren min dødd!

Jeg kjenner meg igjen. Hadde du bare hørt meg! Svart meg! Hjulpet meg! Gitt meg et eller annet tegn på at du fantes!

Men så kom Jesus altså. Og istedet for å helbrede en døende mann, så vekket han en død mann opp til nytt liv igjen.

For mange så er det å se, ensbetydende med å tro. For mange så er det å tro, ensbetydende med å se.

Men tro er å tro på det du ikke ser. Noe som blir belønnet med at man ser det man tror på. Og så er spørsmålet da. Når vi roper i vår ytterste nød etter et tegn fra Gud, en hjelpende hånd, har vi øyne for den hjelpen som sendes? Trenger vi se med våre egne øyne at mennesker kan vekkes opp fra de døde, eller holder det å se solen som står opp om morgenen?

Jeg tror mirakler eksisterer blant annet for å få oss til å se at våre øyne kan se så uendelig mye mer enn det vi tror. Vi mennesker har en fantastisk ting mellom ørene. Men vi bruker kun en brøkdel av hjernen til vanlig. I vår menneskelige sneverhet ligger kimen til uendeligheten. Vi ser det bare ikke, fordi vi leter etter de gale tingene. Hvis dere leser hele kapittel 11 i Johannesevangeliet, vil dere lese at både Marta, Maria og folkemengden som var rundt misforsto Jesus. Marta hadde en snever tro og en arroganse som gjorde at hun ikke klarte å stole på at Jesus kunne hjelpe dem. Maria var ikke så kritisk som Marta, men likevel så gråt hun på samme måte som folkemengden gjorde. Og folkemengden gråt fordi de mente Jesus burde kommet før og hjulpet dem.

Jesus ble opprørt. Men ikke bare opprørt og rystet i sitt innerste. Jesus gråt også. Han gråt. For Marta. For Maria. For menneskene som var rundt der, fastgrodde i sin egen sneverhet. Han gråt fordi han måtte vente med å komme fordi de alle trengte å se et mye større mirakel enn en helbredelse for slik å kunne tro. Han gråt for Lasarus. Han gråt for at han måtte benytte seg av vennene sine og påføre dem sorg for å kunne vise Guds herlighet og mulighet. For at de skulle se at Guds krefter når over dødens slør. Og han gråt fordi der Lasarus var, dit skulle Jesus selv dra.

Så roper Jesus. Og Lasarus kommer gående ut.

Og en helt ny verden åpner seg.

Sneverheten er vår svøpe. Og vår undergang. For den sneverheten vi eier, er vår egen egoisme og manglende tro. Det er vanskelig å tro. Og mange ganger vil ikke Gud svare oss. Fordi Gud vet hva som er til det beste for oss. Gud forstår oss. Gud hører våre rop, og Gud kjenner vårt sinne og vår fortvilelse. Gud har selv vært en sørgende forelder. Men noen ganger, så trenger vi et litt større mirakel enn det enkle for å kunne se med et blikk som er grunnfestet i våre hjerter. Med et åpent blikk. Som ikke trenger se for å tro, men som ser fordi vi tror.

Gud gir oss ikke de folkene rundt oss som vi vil ha. Gud gir oss de folkene vi trenger. Til å hjelpe oss. Til å såre oss. Til å forlate oss. Til å elske oss. Til å gjøre oss til de menneskene vi er ment å være. Hele mennesker. Man må være død for å kunne bli vekket opp til nytt liv. Det trengs mer enn en helbredelse til. Og hvis Gud kan vekke opp fra de døde, hva kan ikke da Gud gjøre når vi vender oss til Gud?

Dette er vanskelig. Det er ikke til å stikke under en stol. Men forsåk å se det i et større perspektiv. Vi bruker en brøkdel av vår hjerne. Det får oss til å fungere slik vi er. Vi er i vår natur begrenset av oss selv. Likevel bærer vi potensialet til å være uendelig mye mer enn vi selv tror. Vi er skapt i Guds bilde. Noe som sier oss at Gud er uendelig mye større enn det vi ser. Når vi i oss selv er så mye mer enn det vi ser. Mirakler er gjenfortellinger i små bokstaver av den historien som er skrevet over hele verden i bokstaver som er så store at mange av oss ikke greier å se dem.

C.S.Lewis var en klok mann. Han sa: “I believe in Christianity as I believe that the sun has risen. Not only because I see it, but because I see everything else. “ Jeg tror på det kristne budskap slik jeg tror at solen står opp hver morgen. Ikke kun fordi jeg kan se solen har stått opp, men fordi jeg kan se alt det andre i lyset fra den.

Det er åpne øyner. Når vi minst aner det. Når våre rop om hjelp har lagt seg og våre bønner om tegn har gitt seg. Når vi virkelig trenger det. Da bryter Gud inn og lar oss se med åpne øyne. Troens øyne, festet i hjertene våre.