Dette er en sammenfatning av to tidligere prekener, pluss et dikt fra Fra søndag til Søndag – et møte med kirkeårets tekster 1. rekke. Av Wirgenes, Værnes, Fauske og Sand. Prekenteksten er hentet fra ny tekstrekke, rekke III: Mika 7:18-19 og Luk 15:11-32
Herre!
Du visste det.
Helt fra begynnelsen visste du det.
Hvordan jeg ville bli.Du kjente til alt:
Usselheten.
Alle løgnene.
Tvilen.Du visste.
Likevel syntes du det var bryet verd å skape meg.
MEG!
En liten skapning som ville gi deg så mange sorger og bekymringer.Men du trengte meg, sa du.
Hadde bruk for meg trass i alt.Herre!
Jeg forstår det ikke.
Finner ingen mening.
Men takk likevel…
Amen.
Å være bortkommen kan være forferdelig. Når mennesker går tapt for oss. Det er forferdelig. Jeg glemmer ikke den gangen på Karl Johan da jeg gikk forbi ei ungjente som satt og tagg. Hun var skitten. Tynn. Hadde tydelig dårlig helse. Hun var sliten. ”Har du nån penga tel kaffe?” spurte hun meg. Hun var nordfra. På min alder. Jeg kom i prat med henne. Hun var fra en plass i Nordland. Hadde reist til Oslo for å gå på skole og hadde havnet å skråplanet. Dårlige venner. Galt miljø. Jeg tok henne med meg på nærmeste kaffesjappe og kjøpte henne en kaffe. Spurte om hun var sulten. Det var hun. Så jeg kjøpte henne litt mat og holdt henne med selskap. Det var ikke så mye prat i henne. Og jeg hadde ikke nerver egentlig til å spørre. Etter en stund gikk vi her til vårt. Og jeg glemte hele hendelsen. Helt til jeg på nytt leste denne fortellingen om den bortkomne sønnen. Nå plutselig kom hendelsen tilbake til meg, sju år etter. Og jeg tenker; om hun hadde bestemt seg for å ville hjem, om hun ville ut av det livet hun levde og hjem til sine foreldre for hjelp, hadde det vært noen der å ta imot henne? Hadde de tatt imot henne? Jeg vet ikke, jeg kan bare håpe. For hvor mange fortvilte foreldre sitter det ikke rundt omkring med bortkomne barn? Og hvor mange fortvilte barn sitter det ikke rundt omkring med bortkomne foreldre? Fortellingene lik den om jenta nordfra som reiste sør for å gå på skole men som endte opp som misbruker, den er ikke enestående. Den er kun en av mange. Og ikke trenger man å dra til Oslo heller. Vi har nok av våre bortkomne her hos oss. Og innimellom så er vi skrekkelig bortkomne vi og.
Så hvordan ter vi oss? Ter vi oss som faren som tok imot sønnen med åpne armer til tross for at han hadde gamblet bort arven og gjort seg til fant? Eller ter vi oss som broren som blir sjalu og sint fordi en annen som han ikke mente var verdig skal få all oppmerksomheten? Skygger vi unna? Går vi i sirkler? Forbi med flakkende blikk? Eller stopper vi opp og spør, hvordan har du det egentlig? Er det noe jeg kan gjøre for deg? Hvor langt må det gå før vi øyner at vi må hjelpe? Så langt som til at vi ser våre medmennesker ligge å spise grisefor slik som yngstesønnen måtte før han tok til vett og dro hjem for hjelp?
Vi lever i verdens tredje rikeste land, målt i brutto nasjonalprodukt per innbygger. Likevel blir gapet mellom fattig og rik større og større. Det er i ferd med å utvikle seg et klassesamfunn: mellom de som har ressurser og råd til å komme seg frem i samfunnet, og de som ikke har det. Globalis.no som visualiserer FNs statistikker fra år til år viser oss det. De fattiges andel av Norges forbruk er på 9,6 prosent. Vi er ca 4,64 millioner innbyggere. Fem prosent av disse er underernærte. Det vil si ca. 232000 mennesker. Det vil si flere underernærte enn studenter i Norge. I verdens tredje rikeste land.
Hva gjør vi med våre bortkomne? Tar vi imot dem, eller blir vi sinte fordi de søker hjelp? Eller drar vi ut for å leite? Gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg, sier Jesus. Og Løgstrup fortolker det videre: i et hvert møte mellom to mennesker skjer det en utveksling av deler av hverandre. Jeg holder en del av deg i min hånd, og du holder en del av meg i din hånd. Dette handler om tillit. Om møtets karakter som mellommenneskelig samhandling. Og Løgstrup sier: den delen av din nestes liv som du holder i din hånd, den skal du verne om som om den var din egen. Dette er den etiske fordringen. Det kristne budskapet sier det samme. Men den etiske fordringen er universell. Den gjelder oss alle. Og har ikke vi da som kristne mennesker, og som mennesker overhodet et ansvar i forhold til disse av oss som er kommet bort? Et ansvar om hjelp, om kjærlighet, omsorg og varetekt?
Dagen i dag er en dag til ettertanke og samtale, samtale med seg selv og med andre. Og det er en dag for bønn for fellesskapet, for menneskeheten, for skaperverket og for oss. For Gud gjør ikke forskjell på folk. Og vi trenger dagen. For vår egen del og for andres del. Nettopp for å løfte blikket og sette fokus. En dag der man kan bli påmint om at man er med på å skape den verden man lever i. Og en dag der man kan bli påmint om at man er en del av det store puslespillet, og at det man gjør kan være med på å gjøre verden til en bedre plass å være. For den største synden vi mennesker begår er likegyldigheten og øyelukkingen. Det er den som er med på å dømme. Ikke bare andre, men oss selv. Kanskje det handler om omvendelse og tilgivelse allikevel. Ikke slik som vi kanskje kjenner det og husker det fra gamle søndagsprekener på radioen, med synd og skam og en ventende dom der alt skal regnes opp og med en formanende stemme som nærmest roper ut: VEND OM! Nei, kanskje det handler om en omvendelse til å åpne øynene for verdens nød og sin egen rolle i denne. For alle disse av oss som er bortkomne, som mangler livsgrunnlag og kjærlighet. Vi har det godt her i Norge. Her i Kirkenes. Vi har det så godt, at vi blir sittende å tenke, hver gang vi ser på nyhetene og det er snakk om en ny sultkatastrofe i Sudan. Vi blir sittende å tenke at ”jeg kan jo ikke gjøre noe her jeg sitter. Jeg er jo bare en. Min hjelp er jo til ingen nytte.” Tenk hvis alle hadde tenkt slik. Da hadde ikke Leger Uten Grenser, Røde Kors, FN, Røde Halvmåne, eller noen andre hjelpeapparater eksistert.
Det starter med oss. Det starter alltid med oss. Hvert enkelt lille menneske. Vi har en nåde som er gitt oss ufortjent. Vi er skapte til et liv i verdighet. Vi er skapt i Guds bilde, av en kjærlighet som er så stor og som ikke gjør forskjell på noen. Ikke på noen. Det starter med oss. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Det kan ikke bli fred i verden hvis ikke vi kan slutte fred med oss selv. Du kan ikke forvente rettferdighet hvis ikke du selv er rettferdig. Du kan ikke forvente respekt hvis du ikke viser respekt selv. Du kan ikke forvente kjærlighet hvis du ikke selv viser kjærlighet. Det eneste som er konstant er nåden, bare du våger å tro. Det starter med oss. Deg og meg. Og fortsetter med verden.
