Matteusevangeliet, kapittel fem:
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:
«Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
_________________________________________________________________________________
Mitt hjerte slo ikke mer i takt med din puls.
Stoppet midt i et slag og ble en avgrunn.
En ravine for en elv av tårer, skarpe som glass.
Av alle tårer formet Gud en dam, og lot en rosenhage gro ved bredden.
Og hvert rosenblad bar et minne om deg– Trine Pedersen –
Det er rart å skulle stå her og snakke om salighet. Om saligprisninger. I en gudstjeneste der vi skal tenne lys og minnes. Minnes de kjære vi har mistet i året som er gått fra oss. De som har gått foran oss inn i en evighet vi knapt aner hva betyr.
Salige er de som er fattige i sin ånd. For himmelriket er deres. Salige er de som sørger. For de skal trøstes. Salige er de ydmyke. For de skal arve jorden.
Salig.
Hva er det å være salig? Slår man opp i ordboken finner man ord som glad. Lykkelig. En salig blanding er en blanding bestående av mye rart som er godt. Mangfoldig.
På engelsk brukes ordet blessed. Velsignet.
Det er vanskelig å forstå. Vi tror vi fatter det. I alle fall litt. Det har, om ikke annet, en god klang med seg. Salig. Ja. Lykkelig. Glad. Velsignet.
Men hvordan kan man være det? Det er jo en motsigelse, er det ikke? Man kan jo ikke være lykkelig når man er fattig? Eller kan man det? Når man sørger? Når man bøyer seg for Gud, for hverandre og er ydmyke?
Jo. Man kan. Ikke i kraft av seg selv, men fordi man har mennesker rundt en som ser en. Og vi har en Gud som elsker oss.
For mange av oss har det nå gått nesten et år. For noen har det ikke gått fullt så lang tid. Sorgen er der ennå. Det har vært en stri tørn. For mange har sommerens hendelser lagt en ekstra stein til byrden.
I dag er det allehelgensdag. En dag der mennesker rundt om i hele verden tenner lys på gravene til dem de har kjær. Der mennesker tenner lys, minnes og er sammen. Og vi legger bak oss et år av våre menneskeliv som har vært oss til glede og til sorg. Vi har grått og vi har ledd, vi har kranglet og vi har elsket. Vi har vært til, slik vi mennesker er til. I storm og i stilla, i sommer og i vinter. I tap og i fellesskap.
I dag minnes vi det året som har vært. Og vi minnes de som har gått bort. I dag kan vi få lov til å sette verden litt på vent, sammen her inne. Vi kan sitte i kirkebenkene og bare være til. Være tilstede. Bare tenke: JEG ER TIL. Jeg er skapt. Jeg er elsket. Jeg er her og nå. For dagen i dag handler ikke bare om å minnes det som har vært på godt og vondt. Men det handler også om å forberede seg på det året som kommer.
Å miste noen av dem man har kjær er av det tyngste vi gjør. Vi som mennesker knytter oss til andre mennesker gjennom sterke bånd som vi ikke plutselig kan gi slipp på når mennesker forsvinner. Båndene er der ennå. Det er bånd vi skal ta vare på. Og verne om. For de vitner om kjærligheten som står igjen. Ære være for kjærligheten som er sterkere enn døden.
Og i vår fattigdom, i vår sorg og vår ydmykhet. I vår krumme kropp og vår manglende styrke. Der, akkurat der, finner vi hverandre. Finner vi oss selv. Finner vi styrken til å gå videre. Sammen. Salige er de som sørger. For de skal trøstes. Salige. Velsignede. Vi skal trøstes. Av Gud. Av hverandre.
Mitt hjerte slo ikke mer i takt med din puls.
Stoppet midt i et slag og ble en avgrunn.
En ravine for en elv av tårer, skarpe som glass.
Av alle tårer formet Gud en dam, og lot en rosenhage gro ved bredden.
Og hvert rosenblad bar et minne om deg
Hvert rosenblad bar et minne om deg.
