Det er den tiden av året igjen.
Adventstid.
Ventetid.
Av Adventus. Ankomst.
For mange ei minnetid og ei ventetid. På Herrens ankomst juledags morgen. “Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn og hun skal gi ham navnet Immanuel” (Jesaja 7:14b). Som profetene har sagt og slik det engang skjedde. I de dager for lenge siden.
For mange handler ikke adventen om det. Eller, kanskje litt, sånn der i bakgrunnen. Tiden brukes til jobb, innkjøp av julegaver, skriving av julekort, stress og hevede skuldre. Og barna, barna bryr seg om adventskalendre og sne.
Noen familier tenner lys hver søndag.
Andre henger ikke engang opp adventsstjerne i vinduet.
Sånn er det, og sånn skal det være, tenker jeg.
Denne adventskalenderen har ikke som formål å påtvinge noen noe. Kanskje man kan se på det som kulturformidling, slik kirke-skole-samarbeidet skal være nå før jul med barnehage- og skolegudstjenester rundt omkring i alle Norges hjørner. Kanskje man kan se på det som en prests betraktninger over livet i en tid av kirkeåret det lunta kan være kort og iallefall dagene er lange og innholdsrike. Kanskje man kan se på det som små glimt inn i et liv og et sinn som rører seg mellom mange forskjellige øyeblikk iløpet av tjuefire dager.
Det man iallefall kan se det som, og som er min intensjon, er et lite bidrag! Et adventsbidrag av god sort! Til oppmuntring og ettertanke. I spøk og alvor. Fra en prest i ei adventstid. Til alle sammen.
Luke nummer én åpnes i morgen.
Pax vobiscum.
