Som ei lita jente på lille julaften sitrer jeg mot adventstiden.
Ikke fordi mamma har laget adventspakkekalender til meg og jeg snart skal åpne gave nummer én. Jo kanskje litt derfor også. Hallo, jeg blir niogtyve i februar. Noen vil kalle meg bortskjemt.
Nei, jeg sitrer mest fordi jeg synes adventstiden er så vakker. Kanskje litt så samme måte som fastetiden er det. Det å kunne forberede seg på ei tid som kommer. Det å forberede andre på det.
Jeg er så heldig å bo i en kommune der skoler og barnehager takker ja til å komme på besøk i kirken før jul. Det er gledelig arbeide å kunne synge julesanger og lese juleevangeliet. Og få barnhagetante eller -onkel til å være eselet som lille Maria på fire rir inn i Betlehem på.
Og på institusjoner og blant de eldre i kommunen er jeg ønsket hjertelig velkommen – med Bibel og salmer under armen og snipp i halsen.
Det er ikke til å stikke under en stol at tiden er hektisk. Og når man da i tillegg, på grunn av en rygg som ikke spiller på lag, må være borte fra jobb, så blir det ennå mer hektisk for de som er igjen. Heldigvis er jeg på bedringens vei og kan gå julen godt i møte etter hvert.
Men det var ikke det jeg ville skrive om.
Dette er luke nummer én. I luke nummer én ligger en julesang. Men ikke en hvilken som helst julesang. Nei, her ligger den vakreste jeg vet om. Nordnorsk Julesalme. “Nu har vi den hadraste ria. Vi slit med å kave oss frem. Mot lyset og adventstida, d’e langt sør tell Betlehem.” sant Trygve Hoff først og så mange etter ham. Og i år passer det kanskje ekstra godt her oppe i det noen ganger så kalde nord. Iallefall etter det året som er gått.
Her er Nordnorsk Julesalme. I versjon av Vokal Nord. Arrangement: Ragnar Rasmussen.
God første desember.
