Vi har hørt det før. Juleevangeliet. Vi vet hva som kommer. Eller vet vi egentlig det?
Jeg innledet dagens gudstjeneste med å si: Det som ikke er gjort til nå, det haster det ikke med. Slapp av. Senk skuldrene. La dette være her og nå. Et fristed.
Så skal jeg ta oss med på en reise. Jeg skal ta oss med på en reise langt, langt bort. Bort og opp. Eller, egentlig flerfoldige tusen mil sørover, og litt øst. Ut på landsbygda. Ut på beitemarkene. Og så opp. Opp, opp, opp. Inn i de gudlige gemakker. Inn på englekammerset. Det er stappfullt der. Hvite kjortler og fjær og glorier og stemmer. Litt stress, litt nerver og ufattelig mye sitrende glede. Noen varmer opp. Skalaøvelser. Noen klimprer på ei harpe. Flakser litt med store, hvite vinger. Hviskingen ligger som et tykt teppe under alle forberedelseslydene. For forberedelsene har pågått i ukesvis. Noter er sunget på og kjeft er mottatt for syre harmonier i englekoret. Alt må være PERFEKT for den store konserten for den store, store kongen.
Plutselig står Gabriel der foran alle sammen. Holder en liten pep-talk, type: “Lykke til, ikke syng surt nå!” før han forsvinner i forveien. Stemningen er til å ta og føle på. Noen småengler fniser litt nervøst av en glorie som er litt på svai. Flere av de eldste sukker litt og tenker sitt. tiden nærmer seg, og i fellesskap stimler de ut av englekammerset og bort mot konsertscenen. Det de har øvd så lenge på skal endelig, endelig skje!
Så går teppet opp! SWOOF! Og de synger! Ære være Gud i det høyeste! Og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!
Det er ikke for etterpå at englene oppdager hvem som utgjør publikum. Det er som om luften går ut av ballongen. Hvor er kongen? Og hoffet og ekvipasjene og tjenerne og alt gull og glitter som er en konge verdig? Hva i alle dager er det som skjer?!? Og hvem i alle dager er disse gjeterne og SAUENE?!?
Nuvel. Det var kanskje ikke helt slik det skjedde. Hvem vet. I år har jeg iallefall forestilt meg at det var slik det skjedde. For vet vi egentlig? Skjønner vi det egentlig?
Vi feirer jul. Hvert år. Det er klart, det er ikke alle som feirer Kristi fødsel. Jeg ønsker alle god jul jeg. Men de av oss som søker til kirken i jula, vi søker juleevangeliet og juleevangeliets budskap. Og kanskje søker vi ikke kun tradisjonen, men også mysteriet og følelsene og det vakre som gjør julen til jul. Den lille fortellingen om Josef og Maria og folketellinger og engler og sauer og gjetere og alt. Som handler om en konge som ikke er en konge slik englene kanskje trodde det skulle være. Men som er så mye mer.
Gjeterne som englene sang for skjønte ikke helt hva som skjedde. Likevel pakket de sammen sakene sine og dro mot Betlehem for å søke det som englene fortalte om. De gikk i tro og tillit uten ennå å forstå alt. Og kanskje de gikk litt av nysgjerrighet også. Men de gikk.
Og på samme måte som englene ikke møtte det de trodde de skulle møte, så møtte gjeterne noe de kanskje ikke helt trodde de skulle møte. De og lette etter et guttebarn, men selv om englene hadde fortalt om ei krybbe, så var det nok ikke helt slik de hadde forestilt seg. At de skulle finne ei ungpike og hennes kjæreste i en stall, rundt ei krybbe med tørrhøy der det lå et lite skrukkete, forsvarsløst barn, tett inntullet i sin mors tøy.
Gjeterne, nederst på samfunnets rangstige, fant en familie på samme plan som dem. Og hvordan skulle dette gå.
Se, en frelser er oss født i Davids by.
Og Maria tok alt som hende til seg og la seg det på hjertet. Og tenkte på det. Bevarte det. Og tiden gikk.
Barnet ble voksent. Jesus trådte frem, fra stallen der alt begynte. Ikke ble han spesielt rik på jordisk gods og gull. Ikke var han spesielt godt likt av de som ikke hadde sluppet alt de hadde for å følge ham. Og ikke spankulerte han rundt på gullbelagte fliser som rådgiver for keisere og konger, eller satt han på en trone av elfenben og jade.
Nei. Jesus var som en av oss. Er som en av oss. Er oss. Og så uendelig mye mer.
Hvorfor? Jo fordi vi er så uendelig mye mer enn det vi tror vi er. Se deg rundt. Her, i kirken, sitter kjente og kjære, ukjente og, ja kanskje til og med noen som vi ikke liker. Alle er vi kommet hit i dag. Alle er vi like mye verd, like mye elsket, like mye verdsatt. Vi er ikke konger noen av oss. Men vi har muligheten i oss til å kunne være det. Når et lite barn i en stall kan være frelser for en hel verden, så kan vi være redningen for mange, mange, uendelig mange. Vi bare ser det ikke.
Rolf Wesenlund sa det en gang i det herrens år 1969. Kristentro er ingen julegate. Det er en lang vei der kun én trafikkregel gjelder: Du skal elske din neste som deg selv. Det er lett å glemme i alt stress om julegaver og juleribbe og julekort og julevask. Det er like lett å glemme som den gaven som virkelig er den store gaven: Den gaven som guttebarnet var. Innpakket i tøy og ikke fargerikt julegavepapir. I et tørrhøytrau og ikke i ei julegaveesske. Med en engel som merkelapp og ikke en papirlapp. Med vårt navn på.
Jeg har ett ønske for julen. Og det er at vi ikke pakker ned Jesusbarnet sammen med all julepynten, at ikke Han blir glemt idet vi trettende dag jul hiver ut juletreet. Men at julen slik sett kan vare hele året.
For det er ikke alle som har ei god jul. Mange er ensomme. Mange lever med sorg. Og høytider har en egen evne til å forsterke våre følelser. De gode som de vonde. De vonde følelsene blir ikke borte idet gavene åpnes, men de vedvarer inn i et nytt år. Skal vi kunne være til hjelp for de som trenger det, så må vi la Kristus vedvare inn i det nye året.
Den 23. juli i år var jeg på gudstjeneste i Spjære kirke på Hvaler utenfor Fredrikstad. Norge var i sjokk. Og presten snakket om én ting. Å se med blikk festet i hjertet.
Å se med blikk festet i hjertet. Tvers igjennom alt det vonde, alt det skremmende. Inn til kjernen. Til det som virkelig er oss. Å ha omtanke. Omsorg. Bringe kjærlighet. Det er kun slik vi får bukt med alt det onde. Med alt det vonde. Det er kun slik vi kan skape fred.
Gud kom til verden og ble menneske som oss for å vise oss en vei å gå som skaper fred. En vei der vi er Guds hender inn i en virkelighet der vi gang på gang ødelegger for oss selv og hverandre. Gud kom til verden og ble menneske som oss. Like forsvarsløs og hjelpeløs som ethvert menneskebarn som kommer til verden. Like avhengig av foreldrenes kjærlighet og omsorg som oss. Like menneskelig og full av menenskelige erfaringer som oss. Og budet om ham kom til gjeterne på marken, til arbeiderne, til det helt vanlige mennesket, slik også budet i dag kommer til det helt vanlige mennesket. til oss. Vanlige mennesker, skapt, elsket og verdsatt. Av Gud. Av hverandre.
Mitt eneste ønske er at julen vedvarer. At vi ikke glemmer å se med et blikk festet i hjertet. At vi ikke glemmer at den største gaven ikke er den som koster mest og ser penest ut, men som den gir de største ringvirkningene for våre liv. For trehundre mililiter hudkrem kostende firehundreogfemti kroner kan gi middag på Bymisjonen til ti stykker. For eksempel. Og den ene klemmen. Den ene klemmen, det faste håndtrykket, det gode blikket som sier “Jeg ser deg. Jeg vet hva du bærer på. Jeg kan bære sammen med deg” Den betyr så uendelig mye. Så ufattelig, uendelig mye. Og da er det ikke så nøye at englene har øvd. For de har jo øvd nettopp for den rette grunnen. For å kunne si: Se! Vi kommer med fred! Vi ser deg. Ditt liv. Din hverdag. Ditt slit. Vi er sendt til deg for å fortelle deg om den store gleden for dere alle. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Messias, Herren. Den Guden som gir oss det beste av seg selv. Som elsker oss for den vi er. Som ser oss og våre liv og våre muligheter.
