Soundtrack: Nick Drake – Time Has Told Me
Årringer i fjellene.
Ruglete trappetrinn.
Ned dal – opp dal.
Steile fyrtårn på flate øyer.
Kastet i en vanndam – ringene har forlengst lagt seg i storhavets uendelige blåskjær.
Et bryst på Helgeland et sted.
Formfullt stigende fra en kjole av forlengst løvfelte trær.
Bestemorsrynker.
Eller kanskje pappas kne, med furer som i sjarkfiskerens tova ullnever.
Innimellom et slør av rosa og hvitt tyll under ei stripe av gull.
Jeg ser helt til Lofoten.
Den er annerledes nå enn da jeg satt bak i en grå transit på vei mot Å en het sommer i min barndom.
Nå er det hvitt.
Langt borte.
Grått.
Blått.
Isroser på flyvinduet gir bildene et skinn av betraktning.
Fra et annet sted.
Gjesteperspektiv.
Jeg er underveis.
Glad for mellomlandingen i Tromsø som glidende har ført meg over mitt barndoms sted.
Ullstinden har blitt et hellig fjell for meg.
Utsikten et amen mot en midnattssolkledt himmel.
Jeg skimter Storelvvatnet.
En beskyttende hinne verner isvannet mot verdens uro.
Ikke at det er støy der oppe.
Der er det fred.
Brynjen ligger hele året på deler av vannet, som et minne om en evig tilstedeværelse.
Ullstinden er forlengst passert.
Og jeg har mistet detaljoversikten over hvor vi er.
I det fjerne skimter jeg Røkkes speedbåt, ikledd en ballkjole i rosa bomull.
Det blir lysere. I Tromsø var den blå timen nesten over.
Og rett ned bukter en stålorm seg mot krumme svaberg på en Nordlandskyst uten ord.
På ny ikles verden sitt slør av skyer.
Og jeg ser solen for første gang på snart to måneder, og plirende inn flyvinduet som et ekko over flyvingen.
Det er skarpt lys for et nattmenneske og en Finnmarking.
Skyene får liv fra solen.
Andre konturer.
Plutselig sitter jeg på et femtitallskontor og kikker på blekkflekker.
En mann.
Et hjerte.
Et elskende par.
Helleristninger på vinduet.
Båter med mennesker i som har våpen i hendene.
Bak båten sees et par lepper.
De sender meg et slengkyss fra Trøndelag.
Skyfisker svømmer mot Island.
Og solen vinker med Guds nærværende gjennom kameralinsen.
Høyspentlinjens grelle kontrast til elvens krumspring.
At det går andre å bygge så rett.
Statens linjalbruk skimtes godt her oppe fra.
Uttynnede skogsfelt ligner kirkegårder.
Det er langt mellom støttene.
Men ikke så langt.
Lyset med fest setebeltet plinger inn i øret.
Flyet tar en sving mot venstre.
Bøndenes sjakkruter hilser oss nordboere velkomne til storbylivet.
Kapteinen buldrer.
Og landingshjulene rister av seg formiddagsblunden.
Snart fremme.
Takk.