På vei opp mot Haraldsplass gikk jeg forbi inngangen til en kirkegård.
Baksideinngangen.
Nysgjerrig kikket jeg inn.
Kirkegårder har alltid fascinert meg.
Og for første gang fikk jeg se en del av kirkegårdens liv som jeg ikke har sett før.
Det stedet der gravsteinene drar for å dø.
Stedet fylte meg med vemod.
Tenk hvis stenene kunne snakket!
Alt de ville fortalt oss!
Om alle menneskene.
Over og under jorden.
Om sorg.
Kanskje glede også.
Hvem vet.
Det er jo slik, at gamle graver slettes innimellom for slik å gjøre plass til nye skjebner.
Gamle graver som ingen lenger kjenner.
Livet er forlengst svunnet inn i historiens glemsel.
Nye skjebner må få plass.
Og stenene?
Kanskje de får nye navn.
Kanskje de blir til noe annet.
Jeg vet ikke.
Men jeg vet at de gamle stenene bærere med seg år med minner og fortellinger.
Ærbødig blir de løftet av sin sokkel og båret bort.
Varsomt satt ned.
For så å få nye fortellinger.
Som noe annet.
Jeg husker første gang jeg så en slik "gravsteinsgravlund". Jeg var kanskje 10 år og gråt ved tanken på at noen en gang kanskje skulle fjerne gravsteinene fra mine slektningers graver, og andre skulle få "deres plass" på kirkegården. Jeg trøster meg med at det sannsynligvis ikke skjer før etter at min tid på jorden er svunnet hen.
Det tar nok mange, mange år. Her oppe i nord går tiden forbi mens gravsteinene samler sine fortellinger. Jeg husker ikke helt hva "loven" sier, men mener man kan bruke en grav på ny etter tjuefem til tretti år. Det skjer sjeldent, om kan hende aldri. Iallefall her nord, hvor jordsmonn og klima gjør sitt til at fortellingene blir lange. Jeg husker en gang for lenge siden, på et annet sted enn der jeg er nå, at vi måtte grave ekstra dypt. Til syne kom et lag med fortellinger som ingen av oss visste var der – et lag som måtte være hundre år, om ikke mer, tilbake i tid. Påfylling av nye lag med jord og krigen hadde gjort sitt til at kartene var tapt og fortellingene glemt. Men til syne kom det to eikekister. Urørte i Moder Jords favn. I ærbødighet ble de vernet, for sin egen del, og for de nye fortellingenes del. Og vi? Jo, vi satt igjen med nye fortellinger og minner vi, kirkegårdens arbeidere, kunne bære med oss videre.