Han må ha vært der lenge.
Alene.
Voktende over alle de som gikk forbi.
Noen i joggesko og spandex-drakt.
Andre i fjellsko og turbukse.
Med furet panne så han dem avsted innover dalen.
Alltid lengtende etter å få være med.
Litt lenger ned i dalen holdte tussene fest.
Høstfest, med flytende liv mellom hustuene.
Han så de ikke, tussene.
Med mindre han ikke kikket nøye.
Og lenge.
Noen ganger hilset de på ham.
Stilt og ærbødig hilset han dem tilbake.
I århundrer hadde han vokst opp.
I hans målestokk var det ikke lenge siden vegen oppover dalen ble til.
Med hammer og meisel.
Stein for stein ble de hugget ut.
Noen av søsknene ble til da vegen kom.
Like stillfarne som ham selv, kikket de etter folket som levde sitt liv langs veien.
I skumringen så han henne.
Litt lenger borte.
Hun kom dit hver kveld.
Å, som han lengtet etter henne.
Den vakre kvinnen med den stolte pannen.
Den vesle nesen.
Han elsket henne.
Men hun så en annen vei.
Han motet seg opp.
Ville så gjerne ta det første skrittet.
Sjekke henne opp, der mellom prustende kondisjonister og trillende mødre.
Men årene gikk.
Og furen i pannen ble dypere.
