Uke én er omme

Uke én er omme. Det har virkelig vært en uke med mange inntrykk. Kjenner jeg er sliten, men sliten på en god måte. Kjenner at det er mange utfordringer som jeg må møte gjennom disse tre månedene på PKU. Det skal bli spennende, virkelig spennende!

Jeg er på gruppe sammen med fem andre prester fra Norges vidstrakte land. Fem flotte folk, og en flott veileder. Denne gruppen skal gå et stykke vei sammen. Vi får følge hverandres historier, erfaringer og refleksjoner gjennom tre måneder. Tiden går fort, det kjenner jeg, for denne første uken har gått kjempefort.

Nå i helgen er tankene mine knyttet opp mot læringsmål som skal legges frem på mandag. Og samtalerapport som skal legges frem på tirsdag. Og friskt i minnet har jeg ei uke der jeg har fått æren av å begynne og lære seks andre mennesker å kjenne. Til uken kommer det flere menneskemøter, blant annet med pasienter på geriatrisk avdeling. Jeg kjenner jeg gruegleder meg; det er en ny setting, en annen virkelighet enn den jeg er kjent med fra før. Hvordan gjøre det første innsteget? Hvordan være en god samtalepartner? Hvordan klare å ikke stå i veien for pasientens refleksjon over eksistenialitet, over liv og egen vandring? Alt dette er ting jeg skal lære mer om.

Sjelesørger kalles av noen å være fødselshjelper. Det er et godt bilde. Jeg skal ikke komme med svar, men undre meg sammen med “konfidenten”. Jeg er ingen terapeut. Jeg skal ikke hjelpe, jeg skal ha omsorg. Komme med tilstedeværelse. Gå et stykke vei sammen. Jeg har ingen piller. Men jeg har Bibel, Gud og meg selv. Og salmebok.

Never help, always care. Ordene har brent seg fast. Ikke prestasjoner, men undring og refleksjon.

Hm. Dette var interessant.

Utenfor blokken der jeg bor, renner det en liten bekk. Langs bekken går det et steingjerde. Jeg har alltid latt meg fascinere av steingjerder. Noe av fasinasjonen kommer av at de fleste steingjerdene jeg har møtt har vært gamle. Delvis falleferdige. Men likevel stein på stein på stein i sirlig mønster for slik å beskytte best mulig. Det steingjerdet som går opp langs bekken er nok av nyere dato, men det får meg til å undre meg like mye.

For her ligger det stein for stein. Det beskytter. Holder inne og stenger ute. Sammen utgjør steinene en helhet. Slik også delene i min livshistorie utgjør en helhet som er meg. Tro. Erfaringer. Identitet. Barndom. Ungdom. Yrke. Familie. Relasjoner. Evner og egenskaper. Feil og mangler. Alt er med på å legge stein for stein i det som er meg. Sammen utgjør steinene meg. Og jeg? Ja, jeg kan beskytte. Holde inne og stenge ute.

Har alltid tenkt at det ligger mye omsorg i et steingjerde. Med rue hender er steinen lagt. Med omsorg og med et formål. Kanskje jeg egentlig ikke kan sammenligne meg selv med et steingjerde? Eller kan jeg det?

Hm. Dette var interessant.

Altså, vi har fått beskjed om at hver gang det skjer noe, så skal vi ta et skritt tilbake og si: Hm. Dette var interessant. Så jeg øver meg i det. I refleksjon. Og det er spennende det. Like spennende som å bli stående fjetret og kikke på det sirlige mønsteret steinene i et steingjerde utgjør.