Og i det ligger det også samtaleteknikk.
Eller, skulle man kanskje si samtalekunst.
For kunst, det er det, å kunne samtale med mennesker på en slik måte at man sammen kan lære noe om hverandre. Men også åpne dører og vinduer inn i en verden hos den andre, der den andre lærer noe om seg selv. Uten at jeg legger føringer eller tar ansvar.
Jeg kjenner med meg selv at det er skrekkelig vanskelig. For jeg er en slik en som “lider” under syndromet Flink Pike. Selvidentifikasjon gjennom prestasjon. Jeg er det jeg gjør. Det jeg kan. Eller? Hodet har det med å spille hjertet et puss. Det også i møte med den andre i en samtale. Det å hele tiden slites mellom eget “behov” for å ta ansvar for samtalen. Når det er det helt motsatte; å ikke ta noe ansvar, som fører til de åpneste dørene. Ved å ikke være til hjelp, så er man til størst hjelp.
I dag har vi hatt besøk av Morten Lystrup, høgskolelektor og prest ved Haraldsplass Diakonale Høgskole. Tema var Det sjelesørgeriske møte – å møte pasienter der de er.
Med seg hadde han eksempler på en fenomenologisk tilnærming i en hjelpende samtale, hentet fra Bent Falks bok fra 2006 I virkeligheden, utgitt på Anis Forlag. Jeg vil dele dette med dere i dag (og har fått lov til det), til ettertanke for oss alle.
Oppmerksomhet, grenser og kontakt
1. Det er enklere å samtale enn du tror
Selv om emnet er komplisert, behøver ikke samtalen om det å være det. Hvis det oppleves som vanskelig å snakke sammen, er det ikke fordi det i seg selv behøver å være innviklet. Det innviklede kommer av at det er noe du prøver å få makt over eller snakke utenom.
2. Alle avgjørende ressurser til å overvinne vanskeligheter ligger hos den hjelpesøkende eller i feltet mellom dere
Du er fødselshjelper for den hjelpesøkendes avklaring og valg. Du skal ikke foreta valget eller finne “løsningen” for han eller henne.
3. God hjelp er hjelp til selvhjelp. All annen hjelp er overgrep.
Når du tar ansvar for, tar du ansvar fra. Det er bedre å lære den sultne å fiske, enn å mate ham med aldri så mange fisk.
4. Når du som hjelper ikke vet hva du skal si eller gjøre, så er det dét du skal si eller gjøre.
Å være rådløs og målløs er også en del av virkeligheten, og virkeligheten er alltid vår beste venn.
5. La ikke det å ha et problem bli et problem. Hvis du gjør det, får du to problemer istedet for ett.
Hvis vi forbyr oss selv å oppleve og omtale den negative del av virkeligheten, blir samtalen innviklet (jfr. pkt.1) og full av huller, hvor det ikke er kontakt. Dermed er det negative ikke blitt endret;den hjelpesøkende er bare blitt latt alene med det. Hvis du er maktesløs, har du ett problem. Hvis du ikke vil akseptere det, har du to.
6. Kontakt er møtet mellom to grenseflater. Grenser gir kontakt.
Ta den andre i hånden, så vet du hva dette betyr. Der hvor du slutter, og der den andre begynner, dvs. i håndflaten, der har dere kontakt. Slik er det også på det mentale plan.
7. En kan ikke forandre det som en ikke først har akseptert.
Den forandring det tenkes på, er psykisk og åndelig vekst. Et menneske trives og vokser kun under de forhold der hvor hun eller han føler seg akseptert som den han eller hun er.
8. Trøsten er at der ikke er noen trøst.
Det betyr delvis at det ikke trøster noen å lyve om virkeligheten og dels at der er mer håp for menneskeheten ved f.eks. en mors utrøstelige gråt over sitt døde barn, enn der ville være ved en “trøst” som kunne gjøre henne likeglad med sitt tap. Tapet er så stort som det er, det kan ikke, og skal ikke trøstes bort.
9. Den hjelpesøkende trenger ikke trøst, men kjærlighet.
a. “Kjærlighet” betyr bekreftelse av at “jeg er til” – også når bekreftelsen skjer i form av en konfrontasjon.
b. “Bekreftelse av at jeg er til” skjer gjennom prosessen: jeg/du ser, hører og svarer (dvs. forteller hva jeg/du ser og hører og hva det gjør med hver og en av oss).
c. Konklusjon: Å elske er å se, høre og svare
10. Livet er hverken rettferdig eller urettferdig. Det er bare, inntil det ikke er mer.
Den som kjemper mot sin oppdagelse av at skyld og skjebne ikke følges ad i livet, skal ikke hjelpes til igjen å bli blind for det han eller hun er i ferd med å ha sett. Trøsten er at der ikke er noen trøst (jft. pkt. 8). Livet er ikke rettferdig. Derfor er det ikke (bare) din skyld, at du f.eks. er blitt syk.
11. Skyld og makt er to sider av samme sak.
a. “Min skyld” betyr også “mitt ansvar”
b. “Mitt ansvar” betyr også “min makt”
c. “Hvis du føler deg skyldig der hvor du ikke har eller hadde makt, er det altså en falsk (nevrotisk) skyldfølelse. Prøv i så fall å finne ut av hvem du er sint på (eller hva du er glad for, lei av eller redd for).
12. Tilgivelse fjerner ikke skyld. Den gjenskaper forholdet til den andre personen på tross av skylden.
Tilgivelse betyr at kjærligheten seirer over fortiden – ikke at fortiden blir gjort om, for det kan ingen gjøre.
13. Og og Men: De små ord med den store virkningen.
“Men” virker i praksis som en nektelse av den foregående setning. “Men” angir dessuten er brudd på logisk sammenheng mellom den første og den andre setningen. Ofte finnes denne sammenhengen ikke i virkeligheten. Setningen “Jeg elsker deg, men jeg er sint på deg” er (heldigvis) like meningsløs som setningen “Det er mars, men det er onsdag”.
14. Å hjelpe gjennom samtale: I virkeligheten er det ikke så vanskelig.
Når du som hjelper vil være bedre enn du i virkeligheten er, blir du dårligere enn du behøver å være.
Når du mener at du:
– ikke er klok nok, er det fordi du ikke er dum (uvitende) nok (overser det innlysende)
– ikke er god nok, så er det fordi du ikke er “ond” (ærlig) nok
– ikke er flittig nok, så er det fordi du ikke er doven nok (allerede gjort for mye)
– ikke har nok å gi, så er det fordi du ikke tar nok (lyver om dine ønsker i forholdet)
Konklusjon: Når du kommer til kort med det som ligger på din solside (det alle gjerne kan få se), må du hente det forløsende fra din skyggeside (det som du også er/kan, men normalt skammer deg over å vise verden). Den gode hjelper er uvitende, makelig og selvisk (Dum, Doven, Deg Selv): Han vet kun det han får vite, han hjelper så lite som mulig, og han er ærlig til stede med den han i virkeligheten er, dvs. med sine sanseiakttagelser, følelser og ønsker. Og sine begrensninger.
Vil dere lese mer av Bent Falk, så anbefales også boken Å være der du er – samtale med kriserammede.
Det er en kunst å bare være til stede. Men det er det som åpner dører og vinduer på vidt gap inn til den andres hjerte.
