Å være på PKU er å være i en selvreflekterende prosess.
Det kan være slitsomt.
Det er slitsomt.
Men det er i denne flytsonen – i landskapet mellom trygghet og angst – at man lærer.
Jeg vil dele en betraktning med dere.
En betraktning som er gårsdagens dagbokside etter endt dag.
Den sier noe om min prosess, men ikke på en slik måte at det blir en belastning å dele den.
Hvorfor deler jeg den?
Jo, fordi den sier noe om en prosess.
Jeg er nok ikke den eneste som gjennomgår slike prosesser som dette, og håper kanskje at denne betraktningen kan skape gjenklang hos andre.
Jeg tror egenrefleksjon er viktig for å modnes som menneske.
Ved å bli bevisst på seg selv, blir man også bevisst på hvordan man virker på andre.
I denne betraktningen kan man lese mye.
Og man kan lese den som det det er, intet mer, intet mindre.
Et dikt kanskje.
En beskrivelse av et nå.
Som nå er forbi.
Som det jobbes med.
Betraktningen har fått navnet Fortiden.
Det meste her i verden har sitt rotfeste i fortiden
Jeg er intet unntak
Alle reaksjonsmønstre er tuftet på emosjoner fra et levd liv
Å ikke bli valgt
Å ikke bli sett
Å bli sett av de gale grunnene
Alt handler om fortiden
Absolutt alt
Iallefall nå
Jeg må finne nøklene
Snakke med portvaktene
Få åpnet dørene og skrudd på lyset
Slik at jeg finner vinduene og får luftet ut slik at det blir levelig
Ja
Slik at det går an å leve et godt
Rikt
Lykkelig liv
I denne katedralen
God tirsdag
