For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.
Jeg får ikke sove om nettene.
Og det burde jeg.
For studiene er strie.
Men jeg får ikke sove.
For det eneste som kverner i hodet mitt er situasjonen i Syria som forverres time for time.
Jeg er glad for hashtagen #norway4syria på twitter.
Og ikke fullt så glad for hashtagen #slacktivism på samme sted.
Jeg setter pris på engasjement.
Gid verdenslederne hadde vist mer av det.
Handling, ikke bare ord pakket inn i formell bomull.
Så dagens tekst kom vel som sendt fra oven.
For virkelig lederskap er å vise sine svake sider.
Gjennom det skapes tillit.
Det er ved å vise at man er sårbar, at man viser styrke.
Ikke ved å bombe voksne og barn til grunne.
Ikke ved å legge ned veto i FN.
Der håpløsheten regjerer, er håpet størst, sier en god prest her i Bergen.
Utsagnet ligger nært utsagnet til Paulus om ‘når jeg er svak, er jeg sterk’.
Mitt hjerte blør.
Mitt hode forsøker se hvordan dette kan løses.
Jeg har ingen tro på å gripe til våpen for å få slutt på våpenterror.
Jeg har tro på å snakke med en felles stemme.
Nedenfra.
Alle verdens ledere.
Legge press på Russland og Kina.
Vi har ingenting å tape.
Vi har alt å vinne.
Befolkningen i Syria har snart ikke noe igjen.
Så Stoltenberg. Støre.
Kom igjen.
Tør litt mer.
Det er vår familie som lider.
Våre brødre og søstre. Mødre og fedre. Barn.
Vår familie.
Dette angår oss.
One thought on “Fastekalender, dag 13 | Håpløshetens håp – om situasjonen i Syria”