Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
for at vi skulle leve ved ham.Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.
Ingen har noen gang sett Gud.
Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.
Det er en vakker tekst som følger oss in i helgen som står for døren. Og en tekst med en klar formaning til noe av det som mange av oss sliter med til vanlig. For det ER vanskelig å elske hverandre. Særlig når man kanskje gang på gang blir utsatt for tillitsbrudd.
Dette er en øvelse som sliter i oss hver eneste dag, hele livet igjennom.
Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Martin Luther King Jr. sa det: Jesus formaner oss til å elske vår neste. Han sier ingentign om at vi skal like vår neste.
Det er nemlig en forskjell.
Eirik Junge Eliassen holdt en gang en preken. Jeg var tilhører. Og hans ord har jeg ofte hentet frem i lyset. Nå er intet unntak. For ordene (fritt etter hukommelsen) er nettopp en variant av Luther King Jr. og Jesus.
Se for deg:
Du har tre sekker. I disse tre sekkene skal du sortere alle de du har rundt deg.
Sekk nummer én er for de du elsker, liker, henger sammen med og trives sammen med.
Sekk nummer to er for de du tåler, de som er helt ok, men som du ikke helt er komfortabel sammen med.
Sekk nummer tre er for de du virkelig avskyr, de du hater og de du unngår.
Så kommer øvelsen:
Ta alle disse sekkene, og hell de oppi EN sekk: sekken for de du elsker.
Klarer du det?
Det er utfordrende.
Virkelig.
Og det setter igang mange spørsmål.
Er det alt som skal tilgis?
Er det alt som kan tilgis?
Hva med egen skyld?
Hva med de som avskyr meg?
Hva med skammen?
Den brutte tilliten?
Skal jeg nedverdige meg selv ved å vende det andre kinnet til og forsøke elske de som gjør meg vondt?
Nei.
Men denne øvelsen hever blikket ditt.
Gir deg litt flere handlingsalternativer når du er som lengs nede i ditt eget grums.
Det gir oss en litt videre horisont.
For kanskje er ikke ting så ille som man noen ganger kan forlede en selv til å tro.
Kanskje førsteinntrykk kan korrigeres.
Kanskje jeg kan tilgi, over tid.
Og du også.
Vi er hele tiden i en prosess.
Og tilgivelse er kanskje mer for egen del enn for den som blir tilgitt.
På samme måte som kanskje bønn er mer for den som ber enn for Gud, som allerede vet hva du vil be om.
Det handler om hva vi er villige til å bruke vår energi på.
På det som gir oss krefter.
Eller det som bryter oss ned.
Jeg er sikker på at én sekk er lettere å bære på en tre.
Så jeg øver meg i det.
Inn i helgen.
God helg.
2 thoughts on “Fastekalender, dag 23 og 24 | Å bære én sekk istedet for tre”