Sanger og betraktninger på kvinnedagen
Modersvingen
Lina Sandell | Carola Häggkvist
Vel møtt til RødKveill på Kvinnedagen!
8. mars. Dagen for markering av kampen for kvinners rettigheter. Det ligger en lang histore bak denne dagen, og vha er da bedre enn å begynne med en hyllest til mor? Eller er det en hyllest til Gud? Begrepene sklir i hverandre hos Lina Sandell. Dette er en av de få salmene i den nye salmeboken som skildrer Gud som mor. Morsvinge. Morshjerte. Det modershjertet har ei sin like, i trofast kjærlighet. Hvem fatter høyden, hvem skjønner dypet av den kjærligheten som døde for oss?
Å snakke om Gud i feminine trekk og å lete etter disse i skriftene, er en av mange elementer i feministisk teologi. Gud har ikke kjønn. Gud er verken han eller hun. Og Gud har kjønn. Gud er både han og hun – ja vi er han og hun, skapt i Guds bilde. Og Jesus er både vår bror og vår søster. Å lese bibelen med feministiske briller, er på mange måter å lese med tanke på å hente frem de få fortellingene om kvinner vi finner, og tolke disse på nytt, og å fremme kvinners frigjøring i likestilling og samfunn.
Å problematisere gudsbegrepet ut fra et kjønnsperspektiv er viktig, både med tanke på at både Bibelen og mesteparten av kirkehistorien er skrevet av menn. Feministteologien inngår i et større sosialt og vitenskapsteoretisk oppbrudd, der stemmer fra historiens og samfunnets underside, som tradisjonelt ikke har vært tilkjent talerett, tar ordet. De krever at deres erfaring og innsikt er like relevant som den tradisjonen som har bidratt til å undertrykke og usynliggjøre dem, og de ønsker et oppgjør med en slik tradisjon.
Så kan man være enig eller uenig i et slikt perspektiv, og ha i tankene at mye av feministteologiens tankestrømmer finner vi også igjen i frigjøringsteologien, der perspektivet er rettferdighet, likeverd og frihet fra undertrykkelse og fattigdom.
Det er altså kvinnedagen i dag. Med meg har jeg noen av Værøys flotte kvinner. Og mange av sangene som dere skal få høre i dag er skrevet av kvinner. Ei av våre sterke kulturpersonligheter her nord er Kari Bremnes. I sangen E du nord, så setter hun ord på en side ved vår hverdag – de gangene ting ikke går slik vi hadde tenkt, og vi tynges ned av en virkelighet som kun kan veies opp av at vi er nord. Hjemme. Rotfestet. Førr en kveld, en kveld trekkes teppet fra, og det kommer et lys av Guds nåde.
E du nord
Kari Bremnes
Forestill deg at det ikke finnes noen himmel. Det er enkelt hvis du prøver. Imagine there’s no heaven. It’s easy if you try…
John Lennon er kritisk. Og det har han all rett til å være. Det å være kritisk er sunt. Stille spørsmål ved ting, få folk rundt seg til å se ting på en annen måte enn de er vant til. Lese hverdagen og virkeligheten med et litt annet blikk enn det blikket verden forventer du skal ha.
Forestill deg at det ikke finnes noen eiendeler. Jeg undres om du kan. Ingen behov for grådighet eller sult. Et fellesskap av mennesker. Forestill deg at alle mennesker deler hele verden. Imagine no possessions. I wonder if you can. No need for greed or hunger. A brotherhood of man.
Det er lov å forestille seg, det er lov å tro. Jeg for eksempel, klarer fint å forestille meg en verden uten grådighet og sult. Men jeg klarer ikke å forestille meg at det ikke finnes en himmel. Eller, det vil si, jeg klarer godt forestille meg det, men konsekvensene av å tro at det ikke finnes noen himmel, blir så store for meg, at jeg ikke ser hvordan jeg skulle kunne leve uten håpet på en himmel og på et liv etter at jeg har gått bort, et håp om at sjela mi skal fortsette å leve etter at kroppen er smuldret hen og gått i graven. For meg er det ikke enkelt å forestille meg en verden uten en himmel.
Kanskje handler det om håp. Jo, det handler om håp. Håp om et etterpå. Håp om en større helhet. Håpet om at det ikke bare er her og nå, ikke bare er meg og mitt, men at jeg er satt inn i en større sammenheng. At mitt liv betyr noe for noen. Og at det blir lagt merke til og tatt vare på. Slik jeg kan legge merke til og ta vare på andres liv og fortellinger. John Lennons kritiske stemme tvinger til refleksjon. Til å tenke utenfor boksen. Slik også feminismens filosofer utfordrer til å tenke utenfor boksen.
Imagine
John Lennon
Tidligere i dag, så leste jeg intervjuet med noen av våre ledende kvinner. Aftenposten hadde satt sammen statsminister Solberg, finansminister Jensen, LO-leder Kristiansen og NHO-direktør Skogen Lund. Sammen diskuterte de paroler og kvinnekamp, likelønn og likestilling. Jeg bet meg merke i statsministerens plakat: stopp vold mot kvinner. Mange kvinner, og også noen menn, lever sine liv i frykt og angst for sin voldelige partner. Å komme seg ut av slike forhold er både vanskelig og traumatisk. ”jeg ble helt låst” ”jeg følte meg lammet” ”det var ingen som så meg” ”jeg skjulte det godt” ”skammen er verre enn slagene” ”frykten for hva som ville skje hvis jeg forlot gjorde at jeg ble værende”. Vitnesbyrdene er mange, mange. Det er vår oppgave å være oppmerksomme i vår nærhet. Og å bistå, hjelpe, støtte. Jeg vet ikke om dere har sett filmen Så som i himmelen, om kordirigenten som kommer tilbake til hjembygda etter mange år borte. Filmen er en vakker skildring av menneskeskjebner og levd liv.
I dette koret, en plass i Nordsverige, er det ei kvinne som har en mann som drikker og slår. Vi får ikke vite det helt med en gang, vi seere, men vi aner at noe ikk er helt slik som det skal være. Men kordirigenten er oppmerksom. Han ser. Og han gjør det han kan, gjennom musikken og gjennom å utfordre denne Gabriella til å ta ansvar for eget liv og egen virkelighet. Hun er liten og underkuet, men gjennom filmen vokser hun, og til slutt tar hun et oppgjør med mannen sin, og kommer seg ut av et destruktivt liv. Mye takket være sangen som hun synger på korkonserten, som nå kun kalles Gabriellas sång.
Gabriellas sång
Py Backmän | Stefan Nilsson
En del av livet er å ikke ta livet så høytidelig. Jeg tror ikke vi egentlig verdsetter latteren nok. Uhøytideligheten. Useriøsiteten. Spøken. Kirka har i lang tid vært et sted for alvor og gudsfrykt. Det er den ennå, og det skal den også være. Samtidig skal det også være rom for klovneriet og ablegøyene. Gud har mange ansikter, ett av dem er latterens befriende grimase.
Vi har fått besøk her i kveld, et besøk som forhåpentligvis ikke er så gravalvorlig. Vi er så heldige å ha fått på besøk gjestepredikanten Ann Summers fra Minnesota, som skal komme med en hilsen til oss. Med seg har hun en lokal tolk, kan hende fra Røst, eller kanskje fra litt lenger nord. Uansett, sa godt imot Ann Summers!
Hilsen fra USA (også kalt Tolken – sketsj)
Ved Ann Summers (aka Elisabeth Persen i min prestekjortel)
Slik kan det altså gå, når tolken slippes til…
Det er rart det der livet. Å frigjøres fra gamle, fastlåste tankesett, kan på mange måter virke som ei vårløysning. Hver gang jeg hører Arvid Hansens Kom sommarvijnn, så kjenner jeg et drag i kroppen mot noe nytt og forløsende. La leve det frøet som snart skal gro. La vækse mi von over hav og fjell. La høres ei vise der frosten rår. Kom sommarvijnn. Å, kom sommarvijnn. Vind og ånd henger nært sammen. Ånd på hebraisk er [rúach], hokjønn. I en tid der det norske språket er i ferd med å miste sine hokjønn – ja, det er til og med lov å skrive en jente nå, så vil jeg fremheve dette. Den hellige ånd er et femininum på hebraisk. På samme måte er også det hebraiske ordet for visdom hokjønn. Heter det ei kirke eller en kirke?
Språk gjør noe med oss. Språk definerer oss. Og linken mellom vind og ånd drar oss inn i et kvinneperspektiv der skaperkrafta blir som en sterk sommervind over frostmerket liv.
Kom Sommarvijnn
Arvid Hansen | Tove Karoline Knutsen
Det er ikke bare bare å være menneske i dag. Det er ikke bare bare å være ungdom i dag. Presset kommer fra alle kanter, og de ansiktene vi ser på reklameplakatene rundt omkring er uoppnåelige forbilder. Visste dere at depresjonsstatistikken blant unge er stigende? Noe av den forklares ved hjelp av kroppspresset vi omgir oss med. Hollywood-mannen og –kvinnen blir vårt ideal. Et uoppnåelig ideal. For hver enkelt film vi ser, hvert enkelt reklamebilde som møter oss er kjørt gjennom bilderedigering og justering. Ingen ser slik ut i virkeligheten. Dermed strekker vi oss mot mål som er uoppnåelige og som gjør at vi føler oss mislykkede hele tiden. Det er en ond sirkel. Virkelig en ond sirkel. Kanskje er det på denne arenaen kvinnekampen blant annet må stå i årene fremover? Den oppvoksende slekt strekker seg mot uoppnåelige utseendeidealer. Hva gjør det med oss?
En annen av våre sterke kvinnelige artister er Adele. For mange er hun blitt et ikon på naturlighet og begavethet. Motsrøms vil noen si, der hun med stor sceneskrekk fremfører de vakreste melodier. Og det i kraft av seg selv slik hun er, ikke slik vi tror alle artister må være: slanke, veltrente, strømlinjeformede uten særpreg og i samme pop-boks som alle andre. Adele skriver om det å være kvinne i møte med verden, i møte med kjærligheten. Med gleder og sorger og bitre stunder.
Someone like you
Adele
Hvor er du? Sånn helt konkret? Er du i Tromsø eller i Tibet?
Det er betimelige spørsmål Ola Bremnes stiller i sangen Gudene Vet. Det er nesten som han ber oss våkne opp fra vår livsmessige dvale. Hvor er du? Er du tilstede i eget liv, eller går du ved siden av? Er du opptatt av rettferdighet og likhet, eller gir du deg blanke så lenge du har det greit og kan styre livet ditt som du selv vil? Hvem tror du egentlig har vært med og kjempet for at du skal kunne gjøre nettopp det, leve ditt liv? Er du kun avhengig av deg selv? Eller står du faktisk i en større sammenheng?
Tror du at kvinners stemmerett ville ha blitt en selvfølge om ikke kvinner og menn hadde kjempet for det? Tror du at menneskelig trafficking og misbruk av fattige, sårbare jenter vil slutte av seg selv hvis ikke noen sloss for jentene? Tror du at verden blir et bedre og mer rettferdig sted av seg selv?
Det er nesten litt hånlig Ola svarer for oss med den nordnorske standardfrasen ”gudene vet”. Så kan jeg svare med: ”Gud vet: ingenting kommer av seg selv. Guds kjærlighet kan ikke bli en realitet i verden hvis ikke vi gjør en innsats for å bringe kjærligheten ut.” Så hvor er du? Sånn helt konkret?
Gudene vet
Ola Bremnes
Kampen for likhet, rettferdighet og fred er større enn feminismen. Og en trenger ikke være kvinne for å være feminist. Å kjempe for likeverd, er på kjempe på tvers av kjønn, status, bakgrunn, legning. Med ei grunnholdning om at vi er alle mennesker, og menneskeheten er én. Det gjør at vi ikke bare må kjempe for kvinners rettigheter innenfor våre landegrenser, men også utenfor. Vår rett til et liv i kjærlighet og fred, er også andres rett til det samme.
Det er med skrekk jeg ser andre lands innføring av restriktive lover mot homofile. Uganda er kun ett land. Russland et annet. Nigeria. Somalia. India. Er det ikke vårt oppdrag som del av samme menneskehet å kjempe mot dette? Det er våre brødre og søstre som bankes opp, som ties i hjel, som nektes å leve sitt liv i frihet og fred, og som av frykt for eget liv ikke får de samme mulighetene som vi har.
Jeg vet ikke om det er noe slikt Zara Larsson har hatt i tankene da hun skrev Uncover. Det erdet som er det fine med musikk og kunst. Vi har muligheten til fortolkning. Jeg skal lese litt av teksten for dere:
Nobody sees, nobody knows
We are a secret, can´t be exposed
That´s how it is, that´s how it goes
Far from the others, close to eachother
In the daylight when the sun is shining
On a late night when the moon is blinding
In the plain sight like stars in hiding
You and I burn on
Put two and two together forever
We´ll never change
Uncover
Zara Larsson
Den internasjonale kvinnedagen er 104 år i år. Dagen har sitt utspring i 1800-tallets kvinnebevegelse og kampen for stemmerett og likestilling. Både arbeiderkvinner og borgerskapskvinner kjempet for det samme, selv om de også var uenige på mange områder. Slik sett, så er vel 1800-tallets feminister ikke så ulike dagens feminister.
Kvinnebevegelsens fremtog har på mange måter gått i bølger. Første bølge var på slutten av 1800-tallet der en av de store sakene var retten til å kunne stemme ved valg, delta i offentlige avgjøringer, rett på samme utdanning som menn og stillinger som menn. Så kom krigene, og husmorens storhetstid på 50-tallet. Før bølge nummer to, med det internasjonale kvinneåret i 1975, opprettelse av FNs internasjonale kvinnedag i 1977, og kampen for selvbestemt abort, likestillingslovgiving og fagforeningskamper utover syttitallet.
Så kan vi jo spørre – er kvinnekamp viktig i dag? Er vi likestilte nok? Tja. Kommer det ikke litt an på øynene som ser? Og på hvordan en bruker statistikk? Likelønn har vi i stor grad, når vi ser innenfor de forskjellige yrkene. Men forskjellen er stor mellom offentlige og private lønninger. Og offentlige stillinger er mer kvinnedominerte på enkelte områder. Hva er feminisme og kvinnekamp i dag? Og har 8. mars mistet sin betydning? Skal vi nøye oss med det vi har, se tilbake på det kvinner og menn før oss har kjempet for å få på plass, og kjempe for å opprettholde status quo?
Det er mange spørsmål, og jeg har ikke tenkt å komme med alle svarene i dag, kun invitere til refleksjon. Feminisme er ikke bare for kvinnfolk med røde strømper og hår under armene. Feminisme er for oss alle som er opptatte av likhet og fellesskap for alle. Og kanskje det da er ekstra viktig for oss å ta vare på de som kommer til oss fra alle verdens hjørner, gi de mot og kjærlighet til å leve sine liv. Det gir ringvirkninger å engasjere seg. Bare prøv. Når det å møte blikket og gi et smil til ei lita romani-jente med en kopp på et fortau kan gjøre så uendelig stor forskjell, tenk hvor mye ditt engasjement i en større sammenheng kan utgjøre.
Sommerfuggel i vinterland
Halvdan Sivertsen
Vi er kommet til veis ende. Tusen takk til alle dere flotte kvinner som har vært med og gjort denne stunden mulig.
Kvinnedagen er en dag som bør feires av alle, ikke nødvendigvis bare for å feire vårt kjønn, men de kampene som har vært kjempet, og de kampene vi ennå må kjempe for å få en bedre verden å leve i. Som radikalfeministene på syttitallet sa: det personlige er politisk.
Bedre kan det vel kanskje ikke sies? Det som angår oss, det er personlig. Det påvirker oss. Når urett begås, så påvirker det oss. Alle kamper, alle rettigheter som kjempes frem er i bunn og grunn personlige. Og det gjør det politisk. For våre personlige erfaringer sier noe om hvordan politiske beslutninger virker inn på våre liv. Derfor blir det også i ytterste konsekvens vårt personlige ansvar å gjøre noe med å endre disse når de går på tvers av våre liv.
Med det ønsker jeg dere en fortsatt god kvinnedag.
