Ja. Vi elsker.

Dette er landet vårt. Her er vi hjemme. Her, mellom fjell og fjord, lyser Guds kjærlighet. Her skal vi trygge vår frihet og rett. Her skal vi takke og ære vår Gud, vi som er borgere av en større verden og deler framtid med alle mennesker.

Slik begynner Edvard Hoem sin prolog, skrevet til grunnlovsjubileet og gudstjenestene omkring i det ganske land. Dette er landet vårt. Her er vi hjemme.

To hundre år er gått siden Napoleonskrigene tok slutt. To hundre år siden Norge fikk Europas frieste grunnlov. I dag feirer vi friheten. Grunnloven. Norge. Det norske folk.

Det er to hundre år siden demokratiets gryning i Norge. Ja, Grunnloven var progressiv og fremtidsrettet. Trykkefrihet. Talefrihet. Forsamlingsfrihet. Tankefrihet. Enig og tro til Dovre faller.

Men det er en bismak. For selv om dokumentet som ble signert på Eidsvoll var forut for sin tid, så var det også et barn av sin tid. Skrevet av menn. Kun et fåtall av norske menn fikk stemmerett. Jøder, jesuitter og munkeordener ble utestengt fra Norge. Grensene ble dratt opp på en ny måte, den norske nasjonalismen blomstret. Og fornorskingen av vår samiske befolkning satte i gang.

Barn av sin tid. Med darwinismen på fremmarsj og nasjonalromantikken som en svøpe. Innlandsbonden sørpå, ikledt bunad ble selve nasjonalsymbolet på ”det norske”. Nord-Norge var ikke engang representert på Eidsvoll, dels grunnet lang postvei, og dels grunnet embedsmenn og biskoper som påtok seg å tale for tre fylker under ett. Og vi ser det ennå. Nord-Norsk krigshistorie, vår viktige kamp og deltakelse er på mange måter en parentes. Ikke engang utstillingene i anledning jubileet viser i noen stor grad den nordnorske hverdagen, kulturen og landskapet, med samisk og kvensk, fiske og reindrift og bønder.

Så en kan spørre: hva er det norske egentlig? Hva er det typisk norske? Er det bonden i bunad, eller er det mangfoldet i vårt land og vår kultur som evner å stå side ved side, i respekt og kjærlighet? Er der frykten for jøder og innvandrere, eller er det evnen til å ta vare på alle de som faller utenfor i vårt samfunn og trenger vår hjelp?

Ja, vi elsker, synger vi. Og Grunnlovsjubileets slagord er nettopp dette: Ja. Vi elsker. Hva er det vi elsker?

I dag er det en gledens dag. En festdag. Der vi skal være takknemlige for det vi har, for det landet vi er så heldige å bo i. Det er en dyrekjøpt frihet vi har. Ingen av oss vet hvordan Norge ville ha sett ut hvis ikke 17. mai 1814 hadde funnet sted. Vi var et foregangsland. Og vi bør være et foregangsland, fra lokalt til nasjonalt hold.

Vi har hørt to bibeltekster i dag. Fra salme 127 hørte vi at hvis Gud ikke bygger huset så jobber bygningsmennene forgjeves. Vi må bygge vårt land og våre liv på de riktige verdiene, de riktige valgene. Vi må elske. Gud bygger, og vår tro på Gud og vår kjærlighet til hverandre skaper det beste grunnlaget for våre liv. Barn er en gave fra Gud. Skal våre barn vokse opp og bli selvstendige og rettferdige voksne, så må vi gi dem de beste forutsetninger.

Slik Maria, da hun fikk vite at hun skulle bære frem Jesusbarnet. Den unge, fattige, ugifte jenta fra Palestina, som lovpriste Gud av hele sitt hjerte fordi Gud nettopp utvalgte henne. Min sjel opphøyer Herren. Min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn.

Maria var takknemlig, til tross for hennes vanskelige start. Hun elsket Gud. Og hun elsket barnet som kom til i hennes mage.

Kjære alle sammen.

I dag er vår dag. Norges dag. Grunnlovens dag. Barnas dag. De voksnes dag. Korpsenes dag. Alles dag. Vår dag.

Vi skal være takknemlige for denne dagen. Takknemlige for bekymringsløse hurrarop og glade unger. Takknemlige for at vi er her, i Norge. Og at vi kan feire en grunnlov som vi i dag kan være stolte av. En grunnlov som skal fremme og sikre demokrati og menneskeverd.

Og vi er vitner. Om demokrati. Om rett og galt. Om menneskeverd. Uten oss blir det ikke noe fellesskap. Uten oss kan ikke Norge fungere. Uten oss blir det ikke noe Ja, vi elsker. Vi må være vitnene. Om vår kristne og humanistiske arv. Og den grunnlov som skal sikre demokratiet, rettstaten og menneskerettighetene.

Edvard Hoem sier det:

Mye er ennå uferdig. Mye er ennå ugjort. Verden er kommet til oss, og vi er hjemme i verden. Alt som hender av krig og ulykke vedkommer oss. Alt som tenner håp og bærer bud om framgang vedkommer oss. Sammen med alle mennesker av god vilje skal vi forvalte jordens rikdom.

Dette er landet vårt. Her er vi hjemme. Her, mellom fjell og fjord, lyser Guds kjærlighet. Her skal vi takke og ære vår Gud, han som har gitt oss landet i gave. Vi som er borgere av en større verden, og deler framtid med alle mennesker.