Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!»For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!Vend tilbake, Herre! Hvor lenge?
Ha medynk med dine tjenere!Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.– Salme 90 –
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.
Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.
Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:«Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.
Han skal være deres Gud.Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»
– Johannes Åpenbaring –
Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.
For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg.
Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag.
For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»– Johannesevangeliet –
En bolig for oss.
I slekt etter slekt.
Selv da,
selv da,
tviler vi.
Det er ikke rart.
Ikke rart i det hele tatt.
For med tro kommer tvil.
Alltid.
Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet og til evighet, er du, Gud.
Du lar mennesket bli til støv igjen.
For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi.
—–
Det er høst ute.
Mørkt.
Ennå er ikke sneen kommet hit til øya vår, her ute i havgapet.
Det blir mørkt av det.
Og jeg kjenner, at selv om solen skinner i fantastiske farger om morgenen, så blir det så innmari mørkt når sola går ned.
Bare ikke i dag.
For i dag kjørte jeg forbi kirkegården på vei hit, og jeg la merke til alle lysene.
Mange gravsteder.
Ikke mørke, slik sjela kan bli mørk i høstmørket før sneen faller, men opplyste og tilstede.
Husket på.
Erindret.
Ikke glemt.
Våre minner opprettholder fortiden og skaper i oss en fremtid.
Selv om Vårherre kanskje regner i en annen tidsmålestokk enn det vi gjør.
I dag er en av disse dagene der minnene kommer til overflaten.
Vi minnes mennesker som ikke er med oss lenger, men som likevel, på forunderlig vis, er med oss.
Fedre som har formet oss.
Mødre som har påvirket valgene våre.
Våre liv.
Våre verdier.
Mennesker som på godt og vondt har forårsaket de dypeste savn.
De mest intense gleder.
De såreste svik.
Og de største kjærligheter.
Alle er de døde nå.
Men likevel, likevel så fortsetter de sin vandring sammen med oss, de lever videre i oss og fortsetter sin fargelegging av våre hverdager, våre liv.
I mørke og lyse farger.
Etter at de har forlatt oss.
Alt blir nytt, på en måte, når vi mister noen vi er glade i.
En annen virkelighet, der det som før var, ikke er mer, og det som er ikke er som det skal være.
Det får meg til å undre meg over hvordan det er for dem som vi minnes i dag.
Der de nå enn måtte være.
Om det er en ny himmel og en ny jord, eller om det er et intet til den dagen da Jesus kaller alle frem fra gravene.
Er det et slags intermezzo?
Et opphold i tilværelsen?
Døden.
En slags stillhet før Gud tørker bort hver en tåre?
Jeg vet ikke.
Men jeg kan håpe.
Håpe at vi en gang skal sees igjen.
Håpe at vi kan skape et liv etter døden, vi som er igjen her.
Håpe på at det finnes et liv etter døden for oss alle.
Håpe.
“Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.
For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg.
Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag.
For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.”
Reise opp på den siste dag.
Allehelgen er en dag for å minnes.
Minnes de som har gått foran oss.
Hente frem det gode ved mennesker vi har kjent.
Mennesker som har inspirert oss og gjort oss til den vi er.
Noen av oss har dårlige minner som også kommer til overflaten på en dag som denne.
La de komme, de også.
De er en del av historien.
La de komme.
Og la de passere.
De er en del av oss, og vi kan be om at de ikke skal få kontrollere oss.
Vi kan ikke være noen andre enn den vi er.
Og det er på godt og ondt.
Og så skapte da Gud oss ikke som engler eller guder, men som mennesker.
Skapt i Guds bilde, og satt til å leve i Guds store Skaperverk.
Vi er som vi er, og vi strekker oss etter idealer og gode minner.
Vi lever, vi elsker, vi sårer, vi sprer glede.
Vi tilhører hverandre.
Vi tilhører Gud.
Vi er til.
Velsigna er du, menneske.
Som er til i en kirkebenk i ei gammel kirke.
Her og nå.
Elsket av Gud.
Sett i all din hverdag.
En dag skal vi også bli til støv igjen.
Men ikke i dag.
