Første Kongebok, kapittel 8:
Så sto Salomo for Herrens alter midt foran hele Israels menighet. Han bredte hendene sine ut mot himmelen og sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken oppe i himmelen eller her nede på jorden.
Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd! Vend deg mot din tjeners bønn og hans rop om nåde, Herre, min Gud! Hør det ropet og den bønnen som din tjener bærer fram for deg i dag. La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo.
Måtte Herren vår Gud være med oss slik han var med våre fedre! Måtte han ikke forlate oss og ikke forkaste oss, men bøye hjertet vårt til seg, så vi går på hans veier og holder de budene, forskriftene og lovene som han påla våre fedre. Da skal alle folkeslag på jorden vite at Herren er Gud, han og ingen annen.
Paulus’ brev til menigheten i Efesos, kapittel 2:
Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.
Slik lyder Herrens ord.»
Matteusevangeliet, kapittel 16:
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.
Slik lyder det hellige evangelium.»
Dere er heldige, Værøyboere, som har to kirker å gå til. To kirkebygg som troner i landskapet og bærer vitne om folkekirkas tilstedeværelse. Kirkas tilstedeværelse. Folkets tilstedeværelse. Uten folk blir det ikke kirke. Uten folk blir det ikke fellesskap, ikke lokalsamfunn, ikke liv og røre noen steder. Uten folk blir det ikke noe for meg som prest å gjøre.
I dag markerer vi kirkebyggenes tilstedeværelse på Værøy. 215 år siden gammelkirka sto ferdig. 75 år siden nykirka sto ferdig. I dag jubilerer vi, dog i liten målestokk, grunnet sykdom og sykmeldinger. Men vi feirer.
Kirka er én fordi Kristus er én. En enhet som alltid vil bestå, og som knytter alle oss kristne sammen til én helhet, uansett konfesjon, uansett politisk akse, uansett hva vi mener og føler og tror forskjellig. Kirka er én. Fordi vi tror på den oppstandne Jesus. Gud som seirer over døden.
Kirka er mennesker. Kirka er oss. Folkene på det enkelte sted. Helt vanlige mennesker. Slik Peter var et helt vanlig menneske. Han var den første til å bekjenne Messias. Han trodde ubetinget. Likevel var han den første som fornektet Jesus etter korsfestelsen. Full av frykt og angst handlet han motsatt av et han så bevisst trodde han skulle komme til å gjøre.
Likevel. På tross av. På grunn av. Fordet om. Så ville Jesus bygge kirka på ham. På Peter. En helt vanlig mann.
Det sier noe til oss. Det forteller oss at når en helt vanlig mann kunne få slik tillit, så har vi samme muligheter. Når vi samler oss om ord og sakramenter. Når vi går til kirka og skaper fellesskap som strekker seg ut over kirkebyttenes fire vegger, så bringer vi håp og kjærlighet til folk. Så bygger vi synlige fellesskap og usynlige fellesskap. Fellesskap bygget på dåp og tro. Åndelige og sakramentale fellesskap. Som gir oss en ryggmargsrefleks som grunnlag for å bygge gode sosiale fellesskap. Som levende steiner. Der Kristus er hjørnestenen.
For folkene er viktigere enn husene. Og nettopp derfor, fordi folkene er så viktige er det så innmari godt at vi har disse byggene i vår nærhet som vi kan søke til, som vi kan bruke, i sorg og glede, til fest og til hverdag. Kirken den er et gammelt hus. Den står om enn tårnene faller, skal vi synge om ikke så lenge. I det ligger det at det er menneskene som er kirka, akkurat slik som det var et menneske som var Gud for oss og hos oss. Gud bor ikke kun i kirkebygget, slik barnehagegutten trodde, da han kom springende inn midtgangen med hendene i været og ropte: «Hvor er Gud?!?» Nei, Gud er større, rommer mer og favner oss alle, mer enn vi noen gang kan forstå og fatte. Og for å gjøre en flik av det forståelig så sendte Gud sin sønn til oss for å erfare, for å være forbilde, for å relatere til oss. Folket. Og gjennom Jesus får vi tilgang til en forkynnelse som viser oss hva det vil si å være kirke. Hva det vil si å være disippel. Vårt forhold til Gud avgjøres gjennom vårt forhold til våre medmennesker. Gå ut og gjør alle folk til disipler, sier misjonsbefalingen. Helbred. Led. Elsk. Vis omsorg. Kom i hu at hver gang du møter et annet menneske, så holder du en del av det menneskes liv i din hånd. Det må du verne om som om det var ditt eget liv. For den dagen du glemmer det, hvilket menneske er du da?
Den dagen vi har glemt våre fellesskap. Den dagen vi har glemt våre kirkebygg. Den dagen vi har glemt Gud. Hva da? Hva er igjen da? Når nestekjærlighetsbudet og det dobbelte kjærlighetsbud ikke sier oss noe og alt vi kan tenke på er oss selv og vårt? Vi mennesker er ikke skapt til å være alene, vi er ikke skapt til å være enere. Vi er skapt til å være fellesskap.
«Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.»
«Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Vi er prisgitt hverandre. Og kirkas natur maner til grenseløshet. Fellesskapet må ikke stoppe innenfor disse høye murveggene. Men strekke seg ut over menighetens grenser.
Gustavf Wingren sier det slik:
«Den förstörda och skadade kyrkan, hon har skarpa och klara gränser, hon kan alltid ge besked om vilka som är ’innanför’ och vilka som är ’utanför’, hon är nämligen kostruerad för att svara på frågan vilka som ’har’, vilka som äger.»
Det er Gud som eier. Vi kun en del av byggverket, levende stener som bærer sammen.
«Jesu liv og virke handlet om å spre fortellingen om Guds rike. Gudsriket skjedde når gode handlinger skjedde, når mennesket delte, når noen ble friske, når noen som var satt utenfor, ble ønsket velkommen, når noen følte seg møtt og favnet av Gud. Evangeliene forteller at det var dette Jesus brukte sitt liv på, det var for dette han døde.»
sier Gyrid Gunnes i en kronikk.
Jesus døde for oss. Gud døde for oss. Og oppsto igjen den tredje dag. Slik at vi skulle leve. I fellesskap med Gud og med hverandre. Som kirke. I kjærlighet.
Vi bærer på en arv. En arv vi må bære videre. Gammelkirka har stått på Nordland i 215 år. Nykirka har stått på Sørland i 75 år. Måtte de stå i like mange år til fremover.
Til lykke med kirkebygg. Til lykke med fellesskap. Til lykke med kirka på Værøy.
Vi er heldige, Værøyboere, som ennå har ei kirke å gå til med våre liv.
