Fastekalender, dag 10

Og med det ligger alle muligheter åpne. Mulighetene til å bombe et land tilbake til steinalderen. Mulighetene til å, i resolusjonens navn, ta livet av Libyas befolkning for slik å få bukt med dikatatoren og hans familie. Mulighetene for å få en rask avslutning på det blodbadet vi har vært vitne til de siste ukene i Libya.

Det er todelt. En del av meg støtter resolusjonen. Den er viktig, fordi den viser av verden bryr seg om den uretten vi ser begås. Og en del av meg støtter den ikke. For med frykt i hjertet aner jeg mulighetene for å bruke midler vi vet er tilgjengelige. Klasebomber. Kjemiske våpen. Atomvåpen? Ja, jeg svartmaler kanskje. Men vi vet ikke hvordan Gadaffi vil komme til å svare på en vestlig militær offensiv. Etter så mange år som støttespiller både hit og dit, hvem vet hva Libyas ”sjef” har av skjulte våpenlagre og teknikk?

Jeg aner ikke, jeg kan ikke historien godt nok. Men jeg er redd dette kun er begynnelsen på årevis med vold, sorg og fortvilelse.

Jan Egeland sier til Aftenposten at resolusjonen kom for sent. Vesten var for opptatt av å diskutere i stedet for å gjøre noe. Resultatet har blitt at Gadaffi har rukket å organisere seg og bygge opp et militært forsvar som han kan dra nytte av mot demonstrantene. Egeland sier de arabiske landene må være i front, eksempelvis må Egypt på banen. – et land som er delvis i oppløsning etter store demonstrasjoner og maktskifte.

Ser dere min bekymring?

Hvor mange uskyldige må dø? Hvorfor må man ty til våpen? Hva kunne vært gjort annerledes? En av Libyas generaler sa tidligere at det eneste som kreves er en soldat som er tøff nok til å sette den viktige kula i Gadaffi. Men er det riktig?

Jeg har problemer med hvordan jeg skal forstå dette, hva jeg skal si og gjøre. Jeg ser at Gadaffis død kan være en lettvint løsning på problemet. Jeg ser at en militær offensiv kan være veien å gå. Men jeg ser også alle de som kommer til å miste livet, alle de som allerede har mistet livet for det de tror på.

Det virker på meg som om det er mange som har fryktelig lyst til å teste jagerflyene sine. Var ikke Afghanistan og Irak nok som lekeområde? Og oljekonspirasjonsteoriene? Noe hold synes det kanskje å være i de?

Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at mitt hjerte blør for hvert eneste menneske som mister livet, hvert eneste menneske som får sitt liv ødelagt på grunn av det som nå skjer og det som kommer til å komme. Og jeg er sikker på at det finnes en annen vei enn vold for å løse dette. Men jeg vet ikke hvordan. Gale folk kan man ofte ikke snakke til visdom. Eller kan man?

Kan man, i nestekjærlighetens navn og respekt finne en fredens vei å gå?

Kjære Gud, vær med oss, gi oss visdom og mot til å finne din vei i dette.

Dagens spørsmål: Hvilken vei er fredens vei?
(Hver dag blir du invitert til refleksjon over et spørsmål, hvis du vil kan du gå inn på bloggen min og legge igjen en kommentar)

Bønn for dagen:
”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg, et feilbarlig menneske”
La oss som Guds folk bli nøkkelen til landets legedom. Herre, begynn med meg!
Gud, du som fortsatt skaper, du vil kjønnenes forskjellighet og forening i trofast ekteskap. Tilgi oss når vi egenrådig konstruerer våre samliv. Reis opp mange i vårt samfunn som verner om ekteskapet og barna. La din menighet bli oaser for et nytt forsonet liv mellom mann og kvinne som fornyer samfunnet.
All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”