Preken til 10. sødag etter pinse

Prekentekst: Salme 8:4-10
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

Preken

Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?

Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?

Det er med stor undring salmisten ser opp mot himmelen. Jeg kan ikke annet enn tenke at han måtte ha følt seg bitte liten og ubetydelig i møte med universet, i møte med den himmelen som han egentlig ikke forsto; egentlig ikke hadde forkunnskaper for å forstå. Og så å vende det til å tille seg det spørsmålet; Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?

Fascinasjonen over stjernehimmelen og tanken på de uendelige dimensjonene universet måtte ha, gjør ikke at salmisten undrer seg over Guds eksistens. Nei, han undrer seg over det utrolige at Gud har omsorg for oss mennesker. Og om vi forsøker å forlenge salmistens tankerekker, så dreier det seg til slutt om det å kunne tro på at vi er elsket av Gud. Elsket av Gud; skaperen og opprettholderen av alt liv.

Vi er skapte av Gud. Av kjærlighet og til et liv i kjærlighet. Vi er skapt i Guds bilde. Og vi er satt til forvaltere av den verden vi lever i. Vi har fått et utgangspunkt som ingen andre skapninger i verden har fått. Vi er skapt med et intellekt. Med fri vilje. Med kjærlighet og omtanke. Som Guds barn. Med våre styrker og svakheter, med våre gode egenskaper og talenter.

Det lille, skjøre barnet som kommer til verden. Som vokser opp og som har hele jorden for sine føtter. Den skjøre skapningen som så lett forsvinner. Den er satt til forvalter. Den er verdig en kjærlighet som er på mange måter ubegripelig. Mennesket.

Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?

Kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss, sier et bibelsted til oss. Og Gud har virkelig elsket oss, slik vi er skapt; med alle de mulighetene vi har. Spørsmålet er bare hva vi gjør med det utgangspunktet som er gitt oss. Roter vi det bort, eller bruker vi det på en fornuftig måte. Vi er alle sammen forskjellige. Og vi har forskjellige evner og forskjellige måter å være på. Noen av oss er flinke til å knytte kontakt med andre mennesker, være til selskap og trøst. Andre igjen er flinke til å tjene penger og kanskje også flinke til å gi bort de pengene som man ikke selv behøver. Andre igjen kan synge eller spille piano eller gitar og slik bidrar til å glede de rundt seg. Noen kan skrive og formulere seg. Andre er flinke til å finne ut hva som feiler deg når du er syk. Og andre igjen lærer barna dine å lese og skrive.

Vi har alle våre egenskaper. Og vi bruker dem forhåpentligvis så godt vi kan. Vi har være nådegaver, og vi er satt til å bruke disse våre egenskaper til det beste for vår neste, til det beste for fellesskapet. Men vi kan alle også gjøre å mye bedre. Vi kan alle sammen la oss smitte litt av salmistens store undring. Hvorfor akkurat oss? Hvorfor er akkurat vi blitt overskylt av en slik kjærlighet? Hvorfor har akkurat vi fått et slikt utgangspunkt? Det må vel være fordi vi skal bruke det. for at vi skal være kanalen videre for Guds kjærlighet. Fordi vi skal vise andre kjærlighet. De som ikke ennå har sett sitt eget utgangspunkt. Og de som lider under disse som ikke har oppdaget hvor heldige vi egentlig er.

I dag er det 64 år siden atombomben slo ned over Nagasaki. Et av de virkelige bevisene på vår uvitenhet og vår mangel på kjærlighet. Slutten på en stor krig og ufattelige lidelser. Men til hvilken pris? 40 prosent av byen ble jevnet med jorden. I løpet av et år var 70 000 av en befolkning på 270 000 omkommet. Når det utgangpunktet vi har fått i gave blir brukt til ødeleggelse for andre mennesker, da kommer vi til kort. Gang på gang. Og det får meg til å stille salmistens spørsmål en gang til, men med en helt annen undertone;
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?

Og kanskje vokser det inntykket av Guds kjærlighet til oss opp til nye høyder. For selv om vi bryter hverandre ned, sulter hverandre ut, dreper hverandre, ødelegger planeten og misbruker enhver liten flik av vår virkelighet, så stopper ikke Guds kjærlighet til oss. Det gjelder bare at vi alle sammen klarer å innse det før det er for sent for oss. Før Hiroshima og Nagasaki gjentar seg.
Flyktningeleire skulle vært tomme. Mennesker skulle ikke vært nødt til å sove på gatene. Ikke vært nødt til å selge kroppen sin for å overleve. Det er her vi som har så vi klarer oss, og de av oss som har i overflod og om flagger ut og flytter formuen til Sveits kommer inn. Likevekt. Lik fordeling. Guds kjærlighet videreformidlet og satt ut i livet.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!