4. søndag etter pinse: 50-årskonfirmantjubileum og en liten avskjed.

Jeg hadde svar for dem som ikke spurte,
jeg var å finne for dem som ikke søkte meg.
Til et folk som ikke påkalte meg,
sa jeg: «Her er jeg! Her er jeg!»
Hele dagen rakte jeg hendene ut
til et trassig folk,
som vandret på onde veier
og fulgte sine egne tanker.

Dere unge skal underordne dere de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For
           Gud står de stolte imot,
           men de ydmyke gir han nåde.
Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer.  Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.
Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene. En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen.

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

     Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
        Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
    Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem,’ svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Å være bortkommen kan være forferdelig.  Når mennesker går tapt for oss. Det er forferdelig. Jeg glemmer ikke den gangen på Karl Johan da jeg gikk forbi ei ungjente som satt og tagg. Hun var skitten. Tynn. Hadde tydelig dårlig helse. Hun var sliten. ”Har du nån penga tel kaffe?” spurte hun meg. Hun var nordfra. På min alder. Jeg kom i prat med henne. Hun var fra en plass i Nordland. Hadde reist til Oslo for å gå på skole og hadde havnet å skråplanet. Dårlige venner. Galt miljø. Jeg tok henne med meg på nærmeste kaffesjappe og kjøpte henne en kaffe. Spurte om hun var sulten. Det var hun. Så jeg kjøpte henne litt mat og holdt henne med selskap. Det var ikke så mye prat i henne. Og jeg hadde ikke nerver egentlig til å spørre. Etter en stund gikk vi her til vårt. Og jeg glemte hele hendelsen. Helt til jeg på nytt leste denne fortellingen om den bortkomne sønnen. Nå plutselig kom hendelsen tilbake til meg, sju år etter. Og jeg tenker; om hun hadde bestemt seg for å ville hjem, om hun ville ut av det livet hun levde og hjem til sine foreldre for hjelp, hadde det vært noen der å ta imot henne? Hadde de tatt imot henne? Jeg vet ikke, jeg kan bare håpe. For hvor mange fortvilte foreldre sitter det ikke rundt omkring med bortkomne barn? Og hvor mange fortvilte barn sitter det ikke rundt omkring med bortkomne foreldre? Fortellingene lik den om jenta nordfra som reiste sør for å gå på skole men som endte opp som misbruker, den er ikke enestående. Den er kun en av mange. Og ikke trenger man å dra til Oslo heller. Vi har nok av våre bortkomne her hos oss.

Så hvordan ter vi oss? Ter vi oss som faren som tok imot sønnen med åpne armer til tross for at han hadde gamblet bort arven og gjort seg til fant? Eller ter vi oss som broren som blir sjalu og sint fordi en annen som han ikke mente var verdig skal få all oppmerksomheten? Skygger vi unna? Går vi i sirkler? Forbi med flakkende blikk? Eller stopper vi opp og spør, hvordan har du det egentlig? Er det noe jeg kan gjøre for deg? Hvor langt må det gå før vi øyner at vi må hjelpe? Så langt som til at vi ser våre medmennesker ligge å spise grisefor slik som yngstesønnen måtte før han tok til vett og dro hjem for hjelp?

Vi lever i verdens tredje rikeste land, målt i brutto nasjonalprodukt per innbygger. Likevel blir gapet mellom fattig og rik større og større. Det er i ferd med å utvikle seg et klassesamfunn: mellom de som har ressurser og råd til å komme seg frem i samfunnet, og de som ikke har det. Globalis.no som visualiserer FNs statistikker fra år til år viser oss det. De fattiges andel av Norges forbruk er på 9,6 prosent. Vi er ca 4,64 millioner innbyggere. Fem prosent av disse er underernærte. Det vil si ca. 232000 mennesker. Det vil si flere underernærte enn studenter i Norge. I verdens tredje rikeste land.

Hva gjør vi med våre bortkomne? Tar vi imot dem, eller blir vi sinte fordi de søker hjelp? Eller drar vi ut for å leite? Gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg, sier Jesus. Og Løgstrup fortolker det videre: i et hvert møte mellom to mennesker skjer det en utveksling av deler av hverandre. Jeg holder en del av deg i min hånd, og du holder en del av meg i din hånd. Dette handler om tillit. Om møtets karakter som mellommenneskelig samhandling. Og Løgstrup sier: den delen av din nestes liv som du holder i din hånd, den skal du verne om som om den var din egen. Dette er den etiske fordringen. Det kristne budskapet sier det samme. Men den etiske fordringen er universell. Den gjelder oss alle. Og har ikke vi da som kristne mennesker, og som mennesker overhodet et ansvar i forhold til disse av oss som er kommet bort? Et ansvar om hjelp, om kjærlighet, omsorg og varetekt?

Forrige gang jeg sto på prekestolen her i Honningsvåg kirke var det midtøstenkonflikten som opptok meg. Midtøstenkonflikten og alle andre konflikter i verden og hva vi kan gjøre for å hjelpe. Og da sa jeg at jeg hadde satt meg som mål å gi 1.5% av mi årslønn til et veldedig formål. Nå har jeg bestemt meg for formål, og det blir to: det første er Leger uten grenser, en organisasjon som hjelper til der andre ikke tør lenger. Som bistår med legehjelp og sanitærhjelp til verdens store konfliktområder. Og som ikke glemmer dem når de ikke lenger vises i nyhetene her hjemme. Og det andre er Kirkens Bymisjon, en organisasjon som hjelper våre bortkomne innenfor våre egne landegrenser. For de finnes her også. Mange kommer som flyktninger og asylsøkere hit.  Mange faller mellom alle stoler i samfunnet. For frisk til å få hjelp, men for syk til å kunne fungere slik som samfunnet vil.

Jesus mante oss til bevisshtet. Til handling. Og nå når jeg står på brinken til å flytte til Kirkenes, så maner jeg også til handling. Stå opp mot urettferdighet. Kjemp for frihet og fred. Og la Jesu ord klinge i hjertet: 37 Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. 38 Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere.»