Vårt Land skriver i dag om prost Paul Gunnar Skuland og hans erfaringer med velsignelse av hus og hjem. Overskriften? Jo “Tror på bønn for døde”.
Nuvel. Å be for døde har Den norske kirke gjort lenge. Hver gang det forrettes en gravferd gjøres dette. Så hva er så uvanlig med det? Som prest i Den norske kirke så hender det at jeg mottar henvendelser fra mennesker som har probleer med hus og hjem. Uro kalles det. Uforklarlige ting som hender. Fornemmelse av at alt ikke er slik som det skal være. Spørsmålet er som oftest: “Kan presten hjelpe?”
“Ja, presten kan hjelpe” sier jeg da.
Ære være for liturgien som biskop Per Oskar Kjølaas har utformet. Uten den hadde vi prester vært nødt til å improvisere, noe hverken vi eller de som henvender seg til oss, eller Den norske kirke er tjent med.
Historien om oppvekstsenteret i Lalm er ikke enestående. Leker har nok haglet før, på en eller annen måte.
Men: å gå derfra til å si at man “ber for de døde”, slik Vårt Land får det til er kanskje å gå for langt? Jeg synes prosten svarer godt for seg selv:
– Hvis de som bor der tror at det er noen som er døde som går igjen, og hvis jeg kan be, og slik hjelpe de som går igjen over til den andre siden … De gangene jeg har gjort dette, er det blitt roligere.
Det jeg skulle ønske, var at noen i Den norske kirke kunne sette ord på hva det er vi prester opplever i forbindelse med dette. En kollega av meg sa en gang til meg at “Jeg kan ikke skyve dette under en stol, jeg har opplevd det selv i mitt eget hus.” Men hva? Til det hadde vedkommende også et svar: ” Jeg har ingen tro på at det er døde som går igjen og som ikke får ro. Men at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vet? Definitivt. Og om vi kaller det ånder eller åndsvesener, så blir vel det det samme. Men at det er våre kjære som er igjen? Nei. Men noe er det.
Vanskelig er dette. Vanskelig å møte. Vanskelig å forholde seg til. Det er jeg ærlig på. Jeg er glad for at vi har en liturgi. Takk, Kjølaas for den!
Hei :)På lik linje med mye innen diverse trossamfunn, så vil jeg, fra mitt ståsted, karakterisere slike hendelser på lik linje med helbredelser osv. Dvs overnaturlige fenomener. Man hører ofte om slike historier som disse, men er de noen gang dokumentert? Hvorfor setter man ikke inn alle kluter, og blodovervåker hus som man mistenker at ting skjer? Slik at man på film kan se at ett dørhåndtak går ned av seg selv? Hvorfor er det alltid slik "Du tror meg nok ikke, men noe skjer hjemme…" det er også her, stort sett, basert på tro… eller?Har vi muligens placebo her også? At når presten har vært innom, så tror man "åndene" er borte, og dermed blir det "roligere"?
Den åndelige verden er like reel som den fysiske, og Jesus har vunnet full seier og i Ham har vi autoritet over det onde. Jeg har ikke stor åpenbaring men dette forstår jeg, ganske enkelt om en leser og tror Guds Ord. Synes det er trist at en prest må ta kontakt med en "synsk" for å få fjernet dette. Mye rart men også mye bra i den norske kirke.
Anonym: Det at den åndelige verden er like reel er jo din oppfatning. Jeg kan jo si at jeg tror at det finnes en tekanne i bane rundt Saturn. Det kan du ikke avkrefte, like mye som jeg ikke kan bevise det. "Bevisene" som mange kristne sikter til, er Bibelen.. som igjen er en bok, skrevet av mange forskjellige mennesker, som mente de var inspirert av Gud.Dessverre så vokser mange i dag opp i Norge, og tror på bibelen, kun fordi de er indoktrinert inn i en tro. les gjerne litt på bloggen min, der jeg har fokus på dette. http://tenklitt.blogspot.com
Hei Tenklitt!Du stiller mange legitime spørsmål. Og jeg må si meg enig med prosten, jeg har ikke tilstrekkelig vokabular for å kunne sette ord på dette. Jeg skjønner din interesse/fascinasjon over slike fenomener og dine spørsmål om hvordofr det ikke blodovervåkes. Mange ganger skulle jeg ønske det selv og. Men så tenker jeg; blir det ikke da bare slik som på tv? Slikt tull som man ser i åndenes makt og den 6. sans etc.? Ja, jeg høres nok krass ut og jeg tråkker nok noen på bena. Men jeg tror nok at oppi dette er det en del, tja, kall det placeboeffekt (i mangel av noe bedre), som i stor grad skapes av media og tv-serier. Jeg synes Asbjørn Dyrendal var god jeg i (tror det var) "Jakten på den 6 sans" der han møtte ei som kunne komme i kontakt med avdøde slektninger. "Du kunne ikke vært lengre unna", sa han. Og kaldte det cold reading.Men: (og nei, jeg er ikke programforpliktet til å si dette) Der finnes mer mellom himmel og jord enn det vi har kontroll over. Så enkelt er det bare. Det har jeg selv erfart.men vi har også mye visvas, det er det ingen tvil om.Anonym; at den åndelige verdenen er like reell som den fysiske, det vet jeg ikke. Men jeg kan ane at den er det. Jeg _tror_ at den er det.Og en tekanne rundt Saturn? Interessant idé 😀
Hei Maren :)Ja, "som åndenes makt" NETTOPPVi må som regel alltid ha TV for å observere slike fenomener. Det er alltid "noen andre" som opplever disse fenomenene.For å si det enkelt og greit: Hvis det var så vanlig at døde går igjen, så burde vitenskapen omfavnet det. Kanskje en million dollars også kan være en motivasjonsfaktor for å bevise slike fenomener? sjekk ut http://www.randi.org/site/ Ingen har enda innkassert pengene. Hvis anerkjente forskere fikk nyss fra pålitelige kilder at de burde undersøkt ett hus for paranormale fenomener, så er jeg skråsikker på at de ville prøvd å komme til bunns av det. Hvis en forsker kunne påvise, uten rimelig tvil, at de en gang for alle kan BEKREFTE at det finnes mer mellom himmel og gjort enn vi tror, ja da ville navnet hans havnet i historiebøkene. Garantert.Jeg tror også det blir naivt å si at alle verdens forskere ikke tror på det, og gidder da heller ikke gjøre ett hederlig forsøk på å finne ut av det.