Vårt Land skriver i dag om at det siden Kirkemøtevedtaket i 2007 som åpnet for at homofile/lesbiske i partnerskap “skulle få lov til å inneha” vigslede stillinger, ikke er blitt ansatt en eneste ny “slik prest”. Hvorfor? Er det fordi mennesker med slik legning kvier seg for å bli prest? Er det fordi det skjer en “under-bordet-kontroll” i ansettelsessaker? Jeg skulle gjerne likt og visst.
Og det bekymrer meg! Det bekymrer meg at Karen Onshuus må garantere for at konferansedeltakere ikke skal bli “outet”: “12. – 14. november arrangerer nettverket en europeisk konferanse for homofile og lesbiske prester. Her ønsker Onshuus, Riedl og Sandaker-Nielsen at også prester som lever skjult skal finne sin plass.
– Vi tror det finnes flere som trenger det fellesskapet som disse konferansene representerer, sier Onshuus.
Hun garanterer at nye konferansedeltakere ikke blir «outet» av arrangøren. Av diskresjonshensyn vil hun ikke offentliggjøre stedet hvor møtet skal holdes.”
Jeg vil gjerne komme på denne konferansen! Selv om jeg ikke deler legningen, interesserer jeg meg for disse temaene! Hvorfor skal oppegående mennesker være nødt til å leve i skjul? Hva gjør det om du liker menneske av samme kjønn, eller for den saks skyld har en trang til å kle deg i kvinneklær/dress og skjegg, kjenne lærremmer over ryggen eller latexen mot huden? Nå sier jeg ikke at dette er sammenlignbart. Men mange i dag lever i skjul med sine preferanser og legninger. Det skulle ikke måtte være slik. De fleste av oss er oppegående mennesker. Noen av oss lever i forhold bestående av gjensidig respekt, kjærlighet og omsorg. Andre er single og på leit etter dette. Og andre igjen trives som singel.
Dette er ikke et forsvar for barnemisbruk, vold i hjemmet, usympatisk adferd eller andre ting som ikke innehar et gjensidig samtykke, som ikke bæres av respekt kjærlighet og omsorg. Og egentlig skulle det være unødvendig for meg å skrive dette avsnittet. Men; siden mange har en tendens til å dra argumentasjonen over i dette, så ser jeg meg nødt.
Hoi, dette ble en lang utgreiing på kanten av tema.
Onshuus, Riedl og Sandaker-Nielsen, dere driver et fantastisk arbeid! Stå på. Vi er mange som står på sidelinjen og heier. Vi har alle behov for å finne den store kjærligheten. Det skulle være det vakreste i verden, ikke det som gjør at man må leve i skjul, i bekymring eller redsel for at menighetsråd, biskop eller nabo skal finne det ut.
Så kan man være så sinna man vil for at norsk lov tvinger oss prester til å diskriminere hva angår ekteskapslov og vielser i kirken. Hadde det vært opp til meg hadde Den norske kirke frasagt seg vigselsretten for lenge siden. Så måtte alle gått til retten for å signere papirene. Og så kunne de som ville kommet til kirken for å motta forbønn over sine liv, sin kjærlighet og sitt ekteskap. Og vi kunne tatt imot dem med åpne armer! Alle på lik linje.
Kanskje går tiden fremover? Jeg vet sammelig ikke. Tallene Vårt Lands reportasje henviser til bekymrer meg.
Jeg sier ikke at vi har rett til å dømme mennesker eller undertrykke (på ingen måte), men er det ikke vår plikt som kristne (og da særlig presten som skal være menighetens hyrde og lærer) å tale til rette dersom vi ser at noen av våre brødre og søstre i troen synder mot bibelen? Det er mange diskusjoner angående homofil praksis i forhold til synd (les gjerne mitt blogginnlegg om nettopp dette: http://rejoice.bloggbyen.com/homofili-og-bibelen/). Det er selvfølgelig svært trist at mange kristne (prester og ikke prester) lever i skjul i forhold til sin legning, og dette er noe vi bør kjempe for at ikke skal være på den måten. Det jeg har problemer med, er når den form for livsstil bli akseptert. Bibelen er svært tydelig på det punktet! Men det skal også sies at pengegriskhet, er en synd som blir omtalt mye mer enn homofili (uttøvelse/praksis), selv om ikke det gjør en synd større enn en annen.
jeg likte veldig godt innlegget, og er selv skuffet over at det ikke har endret seg mer de siste årene. hva innlegget til Maria, håper jeg virkelig ikke at hun forkynner sitt syn offentlig på noen måte. det kan gjøre umåtelig skade, større en hunn nok forstår å bli sett ned på på den måten hun beskriver at hun gjør. Trist er det, at hun er nødt til å håndheve bibelen til fordel for mennesker. hun inser kanskje at det ikke går an å kjempe for folks rett til å være den de er samtidig som man kjemper mot det de viser seg å være.
Ja, jeg er sjøl prest i den norske kirke. Er Bibelen tydelig i homofilispørsmålet, sier du? er faktisk ikke helt enig med deg.Jeg lurer ofte på om motoren i "Nei til homofili-fløyen" i kristen Norge ser mer slik ut:Før var ALLE redde for homofile. Det var liksom noen perverse dekadente sexfikserte vesener som en ikke kjente og ikke visste hva het, og som ihvertfall ikke fantes blandt oss.Så stod noen modige pionerer fram og bekjente legninga si. Så viste det seg at noen av dem var aktive i kirka. Folk ble redde. Så lette de nok i Bibelen. I 3. mosebok og i romerbrevet fant de noe om menn som ligge rmed menn. Å heldigvis, da kan en si at Bibelen er imot homofili. Men så enkelt er det ikke. Det er tatt ut fra ei liste med reinhetsforskrifter. de andre forskriftene er vi påfallende lite interessert i…. Risikosex var smittefarlig da som nå. Mange overgrep mot gutter foregikk på denne måten. Bibelvers revet løs fra sammenhengen sin, kan brukes til ALT.Hva VI kan si til andre, med Evangeliet med oss i sekken, er ei helt anna sak. Her mener vi forskjellig i kirka vår. Men vi er et trosfellesskap. Ikke et meningsfellesskap. Vi skal være der for alle. Hva som er rett og galt, er ikke alltid lett å vite. Men alle skal kjenne seg som en del av det store felleskapet der vi alle har fått sitte ufortjent ved bordet til Jesus. Der snur ingen seg mot sidemannen og spør:"Skal DU egentlig være her?"