Jau. Ka skal man si?
Hjemme lukter det rått-gammelt-våtrom i hele huset, takket være at snekkerne endelig er begynt på renoveringsprosjektet. Som jo i og for seg er kjempeflott. Bare så synd at lukta kommer med på kjøpet. For den er ikke noe god.
På jobb går det som det skal gå. Flott. Men det er noe med kroppen i dag som ikke vil det jeg vil. Kanskje er det høsten som kommer snikende. Eller nettverket som ble igjen i Honningsvåg. Eller alle de store tankene som ramler inn over en når en helst ikke vil det og ikke kan ta imot.
Som i går da jeg satt og heklet foran tv. Og plutselig slår det meg hvor alene man egentlig er. Det er mange av oss som har det slik. Jeg som alltid har sagt, skal jeg ha barn, så skal jeg adoptere en gutt på 30 år fra Chile. Og der satt jeg og følte meg fattig. Tom liksom. Etter gudstjeneste søndagen med to nydelige små.
Så svirrer jo tankene. Tilbake til studietiden. Savnet etter å være student. uten forpliktelser, midt i livet, i nuet. Med herlige Esten og meg. Professoren og byen. Mimas.Og tiden i Honningsvåg. Med Jon Egils varme og omsorg og alle folkene. Bjørg som jeg bare kunne stikke innom, Renate og ungene og kattene som jeg SAVNER så massemasse. Monique den rampejenta. Jon Rickard. Og Ronja. Lydstudioet og Thomas. Moillrock. HMF. Blandakoret. Inger Lise.
WÆÆÆÆÆ
Der fikk jeg iallefall fart på tårekanalene.
Så i dag er en sånn dag ja. En savnedag. For alt som har vært og alt som kunne vært. Og ingenting kan man egentlig endre på. Eller kan man det? Kanskje jeg skulle tatt den ekstra telefonen ned til Tromsø og si det jeg egentlig har lyst til å si? Kanskje jeg skulle sagt opp og slutta som prest og bare reist? Ut i verden? Det er mange som trenger meg der ute, jeg er sikker på at jeg kunne ha gjort en forskjell. Deppedag, det er det det er. Noen ganger vil man bare sutre.
Så da blir det Spotify på hardeste metal-spillelista man finner, lukket kontordør og forberedelse for konfirmanttime klokka to. Med smil om munnen…
Det ska’kke være enkelt…noen dager. Så får man være takknemlige for de dagene som er enkle. Og jeg har det jo egentlig bra. Jeg _vet_ det er folk som har det mye mye værre. Så egentlig burde jeg klappet igjen og smilt litt ekstra. Det smitter det og. Har jeg hørt.
