1. Mos 2:18-24
Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» 19 Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. 20 Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken. Men for seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like.
21 Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 22 Av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham.
23 Da sa mannen:
«Dette er da ben av mine ben
og kjøtt av mitt kjøtt.
Hun skal kalles kvinne,
for av mannen er hun tatt.»
24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.
Efeserne 5:25-32
Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, 26 for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. 27 Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. 28 På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. 30 For vi er lemmer på hans kropp. 31 Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken.
Mark. 10:13-16
Hvor ofte iløpet av en dag må dere barn vente på mamma og pappa? Vente på storesøsken eller småsøsken? Når mamma og han pappa har besøk? I barnehagen når dere skal ut og leke og alle står i kø for å kle på seg? På butikken når dere er med mamma og pappa og handler? Noen ganger så må man bare vente på tur, ikke sant? Og mamma og han pappa er jo fryktelig glade i dere uansett om ting tar litt tid innimellom.
Men vet dere, at Jesus, han har bestandig tid! Det står det i den teksten som vi leste nå. Lukk øynene og se for dere Jesus. Der sitter han på en stein. Han har langt hår og ei hvit kappe over seg. Og så sitter han og snakker med en masse folk. Og rundt han så også eleven has, disiplene til Jesus. Det er masse folk, for Jesus har nettopp snakket til masse folk samtidig, han har holdt en tale som vi kalle for bergprekenen. Så det er mange som vil snakke med Jesus. I lag med disse folkene, så er det også mange foreldre, og mange barn. Kan dere se dem for dere? En mamma med ei lita jente på armen, en pappa med en gutt som han holder i handa og en baby i den andre armen. Masse unger, som alle sammen også ville komme til Jesus og bli velsignet. Og disse oppdager disiplene, og så vil de ikke at ungene skal få snakke med Jesus, fordi disiplene mener at Jesus har gjort nok denne dagen, han bør hvile for han er jo sliten. Tenk, så mange han har snakket med den dagen! Og disiplene, de sier til alle foreldrene og ungene at de ikke får lov til å snakke med Jesus, men vet dere hva som skjer da?
Jo Jesus blir sint på disiplene! Han blir kjempesint på den, og så sier han til dem: la ungene komme til meg, og ikke vis de bort! For Guds rike tilhører sånne som dem! Og vet dere, han stoppee ikke med å si det, men han fortsettee: sannelig jeg sier dere (sier han til disiplene, og til alle de andre), den som ikke tar imot Guds rike sånn som et lite barn, skal ikke komme inn i det. Tenk at han sa det? At vi voksne skulle bli litt mer som dere ungene? Like leken og snill og god som det dere er.
Så om ikke bestandig mamma og pappa har tid sånn med en gang, så har Jesus tid til dere hele tiden. Vet dere hvordan dere kan få tak i han? Om kvelden når dere går og legger dere, så kan dere folde hendene slok sånn som dette, og så kan dere synge en sang eller be ei lita bønn. Vil dere lære en sang? Jeg kan en sang som mamma lærte meg når jeg var så gammel som dere. Og den går sånn som dette:
Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått
Du er god, du holder av meg,
Kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor!
Det er et under hver gang et barn blir født. Det er et under hver gang et barn blir døpt. Det å se et barn leke, le, være til, vitner om det underet hver eneste skapning er.
Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
Barna skulle også få komme til Jesus. Ikke fordi de var små og uskyldige og vakre å se på, men fordi de også trengte den omsorgen som Jesus kunne gi. Som vi kan gi.
André Bjerke har skrevet to dikt om barn:
Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår;
det er som å dra på en reise
tilbake titusener av år
og ikke bare finne
sin egen barndom på ny,
men artens famlende barndom
i tidens morgengry.
Det største mysterium er ikke mer
enn det: at en ørliten kropp
er våknet til jorden – den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.
Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til.
Beviser at Gud er til. For det er mirakler, disse små som kommer til verden og vokser opp til å bli mennesker som sitter her. Det er mirakler vi er. Som alle har vært barn en gang. Men som har så innmari lett for å glemme nettopp det. Sannelig, jeg sier dere. Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det, sa Jesus. Og hva betyr da egentlig det? Vi har alle sammen vært barn. Vært i læremodus, vært små og forsvarsløse.
Jostein Gaarder skriver om dette i Sofies Verden. Her beskrives det å være barn som det å være åpen for alle inntrykk og for alle ting som et barn møter iløpet av en dag. Alt er nytt. Alt er noe man kan lære noe om. Der finnes ingen forkunnskaper og fordommer mot noe. Nesten som kaninen som trekkes opp av flosshatten hele tiden.
Kanskje det er det Jesus mener? At vi må bli som barn, fordomsfrie og med åpne øyne? Barn som lærer, som ser og som gjør uten å ha noen lang politisk eller annen grunn for å gjøre slik de gjør. For jeg sier ikke at alle barn er englebarn. Langt ifra, noen kan være ganske så ekle med hverandre, når de blir litt større. Men ingenting slår oss voksne når vi setter i gang. Og det gjør vi alt for ofte. Med dobbelt bunn, baktanker, skjulte agendaer og motiver, osv. osv. For vi er alle Guds barn, vi bare glemmer det innimellom. Vi må minnes på det. Minnes på den arven, det utgangspunktet vi har for våre liv. For Jesus har tid. Tid til de voksne når det er rom for det. Og tid til de små når det er rom for det. Og han setter barna i fokus. Nært seg. Inn til seg. Og velsigner dem. Slik blir også vi velsignet. Alle sammen har vi vært små, små og nye i denne verden. Elsket av Gud. Nå er vi voksne, noen av oss eldre enn andre. Fortsatt elsket av Gud.
Disiplene spurte en gang Jesus om hvem som var den største i himmelriket. Da kalte Jesus til seg et lite barn utav dem som var rundt ham og stilte barnet midt iblant dem. Midt i. Og så sa han: ”Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.”
Så blir vi oppfordret da. Til å ta vare på barna. Ha barna i fokus, midt imellom oss. I midten. Og til å bli som barn. Ikke glemme gleden, leken, fordomsfriheten og det åpne sinnet.
