Etter at mannen til mamma døde av kreft 3. desember 2008, var det ei tung tid på mange måter.
Ikke lenge etter fikk jeg vite at en venn av meg i Honningsvåg hadde fått bukspyttkjertelkreft.
Det var en vond tid å være til. Men, jeg gjorde det jeg mente var viktig og riktig og godt. Jeg var tilstede. Jeg brukte tiden på å være nær. Og det er jeg takknemlig for i dag.
Men fortvilelsen var stor på andres vegne. Jeg var jo kun perifer, jeg kunne distansere meg. Jeg var skolert og skulle kunne handtere slike hendelsesforløp. Men sorgen var der. Den er der ennå.
Og det var tungt å forsøke skille roller, men samtidig være i rollen.
I min mors manns begravelse holdt jeg minneordet. I etterkant er jeg sint på meg selv fordi jeg ikke holdt hele begravelsen.
Min venn gravla jeg. Og jeg husker Solsangen skrevet på bakgrunn av Assisis takkebønn. Den sitter som etset og vil alltid følge meg sammen med minnene om en mann som hadde glimtet i øyet, rampen i blodet og kjærligheten i hjertet. Takk, kjære Gud for alle ting…
Her er sangen:
Verop by MarenNinni
