Stemmen var høy og skingrende.
Den rørte ved dem.
Men han kunne ikke annet enn føle tomhet.
En tomhet som var altoppslukende.
Han trakk sitt siste åndedrag.
Og utåndet.
______________
Tomheten er til å ta og føle på.
Tafattheten.
Ikke orker hun sette på nyhetene.
Ikke orker hun lese avisene som ligger på stuebordet.
Ny Tid fra flere uker siden.
Uåpnet i en bunke.
Et visst utvalg aviser fra siste måned i en annen.
Det er lenge siden hun har følt seg ovenpå.
Eller, kanskje ikke ovenpå.
Men med mer overskudd enn hun har nå.
Hun vet ikke helt hva det kommer av.
– denne følelsen av å være tilfreds, men likevel mangle alt.
Kanskje er det bare tiden som er som hun bærer preg av.
På nettet leser hun stadig om verden rundt henne.
Voksne misbruker barn fortsatt.
Japan er på sammenbruddets rand.
I Afrika sloss til og med Norge.
Hun tør ikke titte innom Globalis sine nettsider,
i frykt for at krigs- og konfliktområdene i verden har rundet førti.
Men hun føler seg heldig.
Her i sin lille boble.
Hun forsøker iallefall føle seg heldig.
Takknemlig.
For at det ikke er henne som står midt i all elendigheten.
Og med det føler hun seg som den ytterste egoist.
Tomheten er til å ta og føle på.
Ensomheten.
Savnet etter noe.
Noen.
Hun forsøker å lese litt.
Hjertet dras mot Bibelen i håp om svar.
Hun leter etter Jesu siste ord.
Starter hos Johannes.
Det er fullbragt.
Så hos Markus.
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hun vet hva hun leter etter.
Det er ikke tilfeldig selv om det later til det.
Hun vet det står akkurat der.
Men hun vil bare lese det om og om igjen.
For den tomheten hun føler er ingenting imot den tomheten Han måtte ha følt.
Og det gir henne ro.
For når Han maktet å reise seg etter alt dette,
så må hun klare å skru på nyhetene.
Når han kunne sende Dem ut i verden,
så må hun klare å gjøre en forskjell for de som er rundt henne.
Som trenger henne.
Hun tar opp telefonen.
Slår nummeret til Røde Kors.
Kontrollerer i nettbanken at Leger uten Grenser får sitt månedlige trekk.
Setter på litt kaffe.
Trekker pusten og slår nummeret til bestemoren hun “ikke har hatt tid til å snakke med” siden jul.
Livet er for kort for å være redd.
