I dag har jeg vært på seniortreff i menighetssalen i Kirkenes kirke. Det begynner å bli en stund siden sist, og denne gangen så var jeg både prest og pianist. Og hvilken sang! De kan å synge, disse spreke seniorene våre her i Sør-Varanger.

På seniortreffet ble jeg bedt om å lese opp et avisinnlegg som sto i avisen Sagat, og dette hadde jeg lyst til å dele med dere. Innlegget siterte nemlig utdrag av Jenny Hjort Hansens dikt “Når jeg blir dement”:

Når jeg blir dement, skal livet mitt være enklere og overskuelig og forutsigbart.
Slik at jeg gjør det samme hver dag og på samme tid,
og det vil ta tid for meg å lære og akseptere det.

Når jeg blir dement, må du snakke rolig til meg, ellers blir jeg utrygg og tror du er sint på meg.
Du skal fortelle meg hva du gjør og hvorfor, og du skal gi meg enkle valg og respektere hva jeg velger.

Når jeg blir dement, har jeg vanskelig for å forstå andre.
Senk stemmen og se på meg, da lytter jeg best.
Bruk korte ord og enkle setninger, og stopp opp og finn ut om jeg har forstått det.
Spør ikke om mer enn èn ting av gangen.

Unngå lange instrukser, jeg kan ikke huske dem.

Se på meg, rør ved meg og smil før du snakker

Og husk at jeg glemmer så fort.

Så lær meg å stenge av vannet,
Lær meg å kose meg uten stearinlys,
og ta en røyk sammen med meg.

Når jeg blir dement og sier at du er slem,
er det fint om du svarer at du forstår at livet er vanskelig for meg i dag.

Når jeg blir dement og sier at jeg vil hjem,
er det fint om du svarer at du forstår at jeg føler meg utrygg akkurat nå.

Når jeg blir dement og skjeller deg ut,

så ta et skritt tilbake,

– så jeg kan føle at jeg fortsatt kan gjøre inntrykk.