Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette. På sitt eget språk kalte de derfor åkeren Hakeldama, det betyr Blodåkeren. For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»
Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve.
Blodåkeren. Den åkeren Judas kjøpte for de tretti sølvpengene. Og som han endte sine dager i. Iallefall i følge apostelgjerningene.
Åkeren og bostedet ble anbefalt liggende forlatt. Og Judas’ plass blant de tolv ble fylt igjen. Mattias ble valgt.
Jag kan ikke forestille meg hva Mattias tenkte da loddet falt på ham. Valgt. Trukket. Utvalgt. Kalt. I Kristi fotspor, med misjonsbefalingen i hjertet. Skremmende, skummelt, ærefullt, ja, skrekkblandet fryd kanskje?
Jeg har hatt en dag på reisefot. Den lange veien, vil noen si. Bergen – Oslo/Gardermoen – Skien. Fly og tog. Underveis, i vårlig vær og uten noen former for stress. Med meg i bagasjen var Owe Wikstrøms bok Det blendende mørket – å oppdage den store gleden. Allerede etter 45 sider har jeg fått et litt annerledes syn på livet.
Hvorfor er jeg her, egentlig? Hvorfor er vi her?
Fordi vi er valgt. Trukket. Utvalgt. Kalt. Til å være mennesker. Her. På jorda.
Vi er villet. Ønsket. Elsket.
Wikstrøm skriver (fritt etter hukommelsen og i mine ord) at hvis du sliter med å finne mening, så søk dit mening ikke er: Start i verden. Gå til de fattige. De syke. De som sliter. Der vil du finne mening. Livet. Gud.
Det de tolv gjorde etter Jesu død og oppstandelse, er noe vi også inviteres til å gjøre.
Å være mennesker her på jorden.
Å være medmennesker her på jorden.
Loddet falt på oss. På deg og meg. Og underveis, i et togsete i et rødlakkert togvogn på Vestfoldbanen, gikk det opp for meg at det er ingenting som egentlig betyr noe, annet enn å vise kjærlighet. Aktiv kjærlighet.
For prestasjoner, forfremmelser, seire og tap er som blaff i virkeligheten sett fra evighetens synsvinkel. Men den aktive kjærligheten kan endre en hel verden. Den verden vi er valgt til å råde i.
Som Wikstrøm sier:
“Om du gnåler om din manglende evne til å tro og din lengsel etter mystikk, eller kjenner deg forlatt av Gud, så er det første og mest grunnleggende rådet, ifølge den åndelige tradisjon, det barske, men enkle: Let etter dem som ikke har det bra. Hjelp dem!”
Loddet falt på oss.
Likeså det for nesten totusen år siden falt på Mattias.
Dagens spørsmål:
Hvordan blir din helg?
