Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død.
La dere ikke føre vill, mine kjære søsken!
Kanhende det er lett å la seg føre vill i verden i dag. Iallefall kan det til tider være vanskelig å holde fokuset. Og fristelser, hva er fristelser? Er det fristelse når du lar deg målbinde av verdens skjønnhet og lever i nuet? Eller når naboens ektemann plutselig blir litt mer enn interessant? Eller den ekstra toppen på Gina Tricot? De tjue kilometerne over fartsgrensen? Den porno-linken som dukket så beleielig opp midt i google-søket? Den ekstra pilsen som gjør at du mister fotfestet totalt? Toppturen? Ferieturen? Den twittermeldingen med dobbel bunn? Bloggkommentaren som driter ut blogginnehaveren?
Den gamle regla med Den som hvisker den lyver osv. til du havner i fengsel og dør er kanskje en klisje? Eller? Tenk over det. Hvor mye skal til for at umoralen blir moral? Gradvis, litt etter litt sniker det seg inn elementer i et menneskes hverdag som til slutt er ødeleggende for både den ene og de som er rundt.
Å være menneske, er å være i relasjon med andre hele tiden. Og ikke kun i relasjon med mennesker, men med dyr og skaperverk. For meg har verden jeg er en del av, reneste gavekarakteren. Livet er gitt meg i gave, og alt som er rundt meg er gaver som er gitt. Det er så lett å glemme! Så utrolig lett!
Og med den glemselen, så kommer alle disse tingene som forlokker og som gjør at hverdagen får et skinn av stress, av melankoli, av utrygghet, sorg og sinne.
Karrierejag
Prestasjonskrav
Egnes og andres urealistiske forventninger
Båssetting
Fordommer
Listen er lang.
Jeg tror mange av oss har glemt at livet er en gave. Vi lar oss blende av totalt uviktige ting. Vi læres opp til å forbruke istedet for å gi. Til å lete etter feil og mangler istedet for talenter og kvaliteter. Med mindre vi ikke er hodejegere da. Eller idol-dommere.
Jeg står ofte ovenfor fristelser. Det tror jeg vi alle gjør. Noen av fristelsene faller jeg for med god samvittighet. Andre angrer jeg på i etterkant. Jeg har et definitivt forbedringspotensiale.
Og seierskransen? Jo, en hverdag nærmere livets sannhet. Nærmere menneskene rundt meg. Med senkede skuldre og åpent blikk.
Dagens spørsmål:
Hva betyr fristelser for deg?
