Fastekalender, dag 19 | En søndagsbetraktning

Livet.

Livet er uendelig stort.

Og hektisk.
Det har dere kanskje sett på aktiviteten min på bloggen, nærmere bestemt fastekalenderen.
Det har blitt noen sammenslåtte dager.

Sånn er det bare, innimellom.

I Bergen.
I innspurten på utdanningen.
I en stor by.
Med flotte mennesker.
Nye bekjentskaper.
Studiekollegaer.

Ja, jeg vet ikke hva.

Det er klart at nettverdenen blir litt nedprioritert.
Det er tross alt irl (for dere ‘gamle’: irl = in real life, altså utenfor nett, i den virkelige verden)
Man lever.

Det er så mye som tar fokus.
Studiene er én ting.
En annen ting er konfliktene i Midtøsten.
Granatangrepene i Nairobi.
Kony 2012 – filmen.
Og reaksjonene på denne.

Så drar man på Waterboys – konsert.
Og i Filharmonien i Grieghallen.

Så følger man litt med på SVs landsmøte.
Og i dag er det ett år siden jordskjelvene og tsunamien i Japan.
Mens en amerikansk soldat går amok i Afghanistan.

Så kommer det besøk.
Til meg.

Og jeg blir sittende her, på en søndags ettermiddag.
Uendelig takknemlig for det livet jeg får lov til å leve.
Med alle de fasettene det bringer med seg.

Som presten sa på gudstjenesten i sykehuskirken i dag:
Det er en kamp.
Vi har alle vårt å kjempe med.
Du har ditt.
Jeg har mitt.
Jesus hadde sine kamper.
Disse leser vi om i fastetiden.

Og jeg tenker at, ja. Visst har jeg mitt å stri med. På lik linje med alle andre.
Kanskje mer enn noen. Kanskje mindre enn andre.
Vi har alle vårt.
Det vitner nyhetene også om.

Men noen dager!
Noen dager er av disse gavene som jeg kan takke for.
Lenge og vel.

Da blir det litt lettere å ta imot disse dagene som ikke er fullt så populære gaver.
For de kommer.
Innimellom.

Men i dag kan jeg takke.
Dere alle sammen.

Takk.
For at dere er med og gjør livet verdt å leve.
For oss alle.
________________________________________________________

Dagens spørsmål:

Hvordan har din helg vært?

________________________________________________________

Dagens tekst

Mark 9,17-29

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg. 

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»