Første Lesetekst – Jesaia 51:4-84
Lytt til meg, mitt folk,
mitt folkeslag, vend øret til meg!
For lov går ut fra meg,
brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
Min rettferd er nær,
min frelse bryter fram,
mine armer dømmer folkene.
Fjerne kyster håper på meg,
de venter på min arm.
Løft øynene mot himmelen
og se på jorden her nede!
Himmelen løser seg opp som røyk,
jorden skal slites ut som et klesplagg,
og de som bor der, skal dø som lus.
Men min frelse skal vare til evig tid,
min rettferd skal aldri knuses.
Hør på meg,
dere som kjenner rettferd,
du folk som har min lov i hjertet!
Vær ikke redd når mennesker spotter,
mist ikke motet når de håner!
For møll skal ete dem som klær,
mott skal ete dem som ull.
Men min rettferd skal vare til evig tid,
min frelse fra slekt til slekt.
Andre lesetekst – 2 Kor 4:1-6
Derfor mister vi ikke motet. For Gud har i sin barmhjertighet gitt oss denne tjenesten. Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet. Er vårt evangelium skjult, så er det skjult for dem som går fortapt. For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld. For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
Evangelietekst – Joh 12:42–47
Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.
Preken
Vi er kommet et stykke inn i det nye året. Et bitte lite stykke inn i det nye året. Kirkeåret derimot er godt i gang. Fra kirkeårets start første søndag i advent og til nå, så har vi fulgt tekster hver søndag som har ledet frem mot stallen og barnet. Vi har fulgt ham fra stallen til åttende dag etter, da barnet etter jødisk skikk ble omskåret og fikk navnet Jesus.
I dag er det den søndagen i kirkeåret som kalles Kristi Åpenbaringsdag. Og så kalles søndagen én ting til – den kalles Hellige tre kongers dag. Begge disse titlene henger sammen. Både med hverandre og med dagens evangelietekst.
Ifølge tradisjonen så er det i dag, trettende dag jul, at de tre vise menn, de hellige tre konger kommer frem til Jesusbarnet. De hadde lest i gamle bøker om et lysbarn som skulle komme til verden. Som skulle bli en stor konge og bli verdens redning. Som skulle fødes den dagen den store stjernen viste seg på himmelen og lyste vei.
Og de hadde fulgt denne stjernen frem til stallen. Og funnet barnet. I dag. De vise kongemenn fra det fjerne østen knelte for et lite barn i en stall. Fordi de visste at dette var et spesielt barn.
Barnet ble åpenbart for de hellige tre konger.
Og i tiden som kommer, fra i dag og ei god stund fremover, er vi ifølge kirkeåret inne i åpenbaringstiden – tiden der barnet åpenbares for oss. Der vi får bli litt bedre kjent med Jesus og fortellingene om ham.
Teksten i dag er hentet fra Johannesevangeliets tolvte kapittel:
Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.
Slik lyder evangeliet til oss.
(Skru av alt elektrisk lys i kirka. Tenn dåpslyset)
Innimellom er det vanskelig å være menneske. Vanskelig å være ungdom, vanskelig å være barn. For rundt oss, omkransende oss, er det et stort press. Være god nok. Oppføre oss riktig nok. Tro nok. Tro rett. Bekjenne. Være aktiv. Være tilstede. Og så, innimellom, så får vi så innmari lyst til å gjøre noe helt annet enn det som forventes av oss. Men vi gjør det ikke. Fordi vi er redde for å miste vår plass. Redde for å miste vår posisjon. Redde for å bli mobbet, for å ikke ha venner på skolen, redde for å ikke bli akseptert.
Nettopp dette var det menneskene som Jesus snakker om og til i teksten i dag var redde for. Menneskene som hørte Jesus var redde for å miste makt og posisjon. De var på mange måter litt motsatte av de tre vise menn som dro fra alt de kjente og visste om og ut i det ukjente for å følge et lys mot noe stort.
Og så roper Jesus. Han sier det ikke, men han roper det:
“Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.”
Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.
I det ligger en uendelig frihet. Frihet fra alt presset. Frihet fra alle forventninger, fra alle krav om bekjennende tro, om rett tro, om å være noe man ikke er. Og frihet til å virkelig følge den Gud som ser oss.
Som lys er jeg kommet til verden, sier Jesus om seg selv. Lyset befrir oss fra mørket. Og det belyser alt som vi helst vil holde i skyggen. Å se seg selv i lyset fra Gud, er å se på seg selv uten krav og forventninger til å være noe annet enn seg selv. Å se seg selv i lyset fra Gud er å slippe alt som holder oss i mørket.
For ingen av oss er bedre enn den som sitter ved siden av oss. Ingen av oss tror bedre eller riktigere enn den ved siden av oss. Vi er alle like gode, like verdige, like mye verdt. Vi blir ikke frelst ved prektighet og status. Av nåde er dere frelst, ved tro og tro alene. Nåde betyr velvilje. Kjærlighet. Frihet. Nærhet. Ekthet.
De hellige tre konger fulgte lyset mot stallen. I dag åpenbares lyset slik at også vi kan følge det. “Jeg er verdens lys, den som tror på meg skal alldri vandre i mørket, men ha livets lys” sa jeg i sted under dåpen. Å tro er å vende seg mot dette lyset. Kanskje gjør vi det en gang og holder oss vendt mot det. Eller vi gjør det flere ganger, om og om igjen. Det er helt som det skal være. Som Jesus sier – “Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.”
For ved dom kommer man ingen vei. Men ved å tenne et lys i svarteste mørket – ved å tenne håp i mennesker rundt en kommer en langt. Tro er å tro på det ukjente. Å tørre å trå ut av boksen sin. Og inn i lyset. Uten krav og forventninger. I undring og på leit. Mot lyset.
Og så blir det en øvelse for oss som har seks års utdanning i tro og teologi, og andre som har gått en vei i lyset å lytte. For å pøse på med ord som for mange er ukjente og med forventninger og krav og målende øyne når ikke inn til hjertet til folk. Men det gjør det å lytte til hva mennesket på søken etter lyset har å si. Lytte etter hjerteslag. Livshistorie. Lengsler. Være den som ser. Slik Gud ser. For å kunne åpne opp inn til lyset istedet for å kanskje blåse det ut eller lukke igjen døren.
Å tro er å høre Guds hjerteslag på jord.
For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
