Prekentekst
Matt 13,24-30
Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»
Preken
“Ser du på deg selv som såkorn eller ugress?” spurte en gang en engasjert klassevenninne meg. Eller, hun spurte vel ikke direkte om det, men hun svarte – på spørsmålet mitt om hvorvidt jeg kom til himmelen eller helvete – at jeg kom til helvete. Som ugresset i dagens evangelietekst, så skulle jeg altså brenne.
Denne samtalen er det nå 13 år siden. Og den var en av årsakene til at jeg begynte å studere teologi. Og i dag, i dag har jeg lyst til å ta dere med inn i en liten flik av teologiens verden. Ta dere med på en liten teologisk reise. Så skjerp ørene.
For hvordan kan vi lese denne teksten? Om såmannen som sår og ikke luker, i redsel for å luke bort om så bittelitt av det gode kornet.
For det første, så er denne teksten det vi kaller en lignelse. Det er en fortelling som bruker bilder for å fortelle noe helt annet. “Himmelriket kan sammenlignes med…” sier Jesus i teksten. Han gir oss et bilde på hva himmelriket er. Og han bruker bilder, som for de som hørte ordene i levende livet, kunne kjenne seg igjen i. Altså en fortelling om noe annet – slik som det lille røde huset den store mørke skogen ble et bilde på Norge under andre verdenskrig.
For det andre, så er denne lignelsen en lignelse i en rekke av sju. Sju lignelser som alle forsøker å formidle til oss forskjellige sider ved himmelriket. Himmelriket er som et sennepsfrø. En surdeig. En såmann som sår korn som faller i alt fra god jord til på steingrunn. En dragnot som blir satt i sjøen og fanger all verdens fisk. En skatt som blir gjemt i en åker. Bilder. Som den gangen ga gjenklang. Men gir de gjenklang nå? Kanskje ikke i så stor grad.
Vi trenger litt hjelp. Og der kommer teologien oss til unnsetning. Jeg fikk for eksempel et litt annet blikk på teksten etter å ha lest en kollegas preken på facebook i går. Og nå kan jeg gi dette videre til dere.
Er du ugress eller godt korn? Eller er du kanskje ikke noen av delene? Er vi mennesker kun onde? Eller kun gode? Eller kanskje ikke noen av delene?
Den av oss som har plantet blomster i et blomsterbed ute på våren, vet at det etterhvert vokser ugress mellom plantene som vokser opp. Og noen av oss, som kanskje i tillegg ikke er så glade i å luke, vi lar ugresset være. Uansett, når man luker, så kan man stå i fare for å skade eller nappe opp blomstene i samme farten. Dette er kjent. Og jorden, jorden gir næring til både ugress og blomster.
Mange av dere tenker kanskje hvor jeg vil – at ugresset er folk som gjør galt og det gode kornet og blomstene, er folk som gjør godt, og disse lever side om side helt til dommedag kommer og de som gjør galt havner i helvete og de som gjør godt havner i himmelen, slik klassevenninnen min sa.
Men det er ikke dit jeg vil.
Hva hvis jeg sier:
Vi er jorden.
Hva gjør det med bildene inni oss?
Vi er hverken ugress eller korn.
Vi er jorden.
Vi har i oss muligheten til å la godt vokse frem.
Vi har i oss muligheten til å la ondt vokse frem.
Vårherre har sådd i oss, og sår i oss godt hele tiden – gjennom ordene vi leser i bibelen, gjennom dåp og nattverd, gjennom familie, forbilder, ja, gjennom alt det som inspirerer oss og gjør oss til den vi er – gir oss frø til omsorg, kjærlighet, respekt.
Mens døden og dødens venner sår det onde i oss. Det vonde i oss. Relasjonsbrudd. Mistillit. Falskhet. Likegyldighet. Hat. Vårt eget ønske om å være Gud lar ugresset strømme frem fra oss. Vårt eget ønske om å være medmenneske i kjærlighet lar det gode kornet bli modent.
Vi lever i himmelriket. Eller, vi lever, som mennesker i vårt fantastiske skaperverk, der hiummelriket gang på gang springer frem, som små glimt i vår hverdag. Når nabogutten måker sneen av trappen din uten at du har spurt. Når du står på Ritz og stortrives fordi musikken strømmer fra det lokale bandet på scenen. Når det kommer en uventet klem til deg den dagen du ikke hadde det så greit. Himmelriket bryter frem. Mellom alt det triste og grå: små glimt i klare, sterke farger.
Og så. Så sier teksten. At når høsten kommer. Når slutten kommer. Da sorterer såmannen. Jorden får hvile. Vårt gode korn blir tatt vare på. Og vårt ugress blir brent.
Vi er ikke perfekte mennesker. Det finnes kun et perfekt menneske, og det kom til oss som et forsvarsløst lite spebarn hos to fattige foreldre i en stall. Det mennesket var også Gud. Fullt menneske, fullt Gud.
Vi er skapt i Guds bilde, og har alle forutsetninger for å gjøre godt. Og kimen i oss til å gjøre det motsatte. I dag har vi døpt to små barn. De er i starten av sitt liv. Dåpen er inngangsporten til et liv med Gud. Men Gud er avhengig av vår hjelp. Faddere, foreldre, familie, menighet – vi er alle medhjelpere til å så alt det gode vi kan. Og i det ligger det at vi er perfekte også. For vi har muligheten til å påvirke hverandre til å gjøre godt. Helt fra begynnelsen og så lenge vi lever.
Vi må bare huske.
Vi er hverken ugress eller godt korn.
Vi er jord.
Av jord er vi kommet.
Til jord skal vi bli.
Og av jord skal vi igjen oppstå.
Hei!
Her kommer teologien oss til unsetning ja…
Jeg lurer på om du har lest Jesu egen forklaring av liknelsen? Han sier:
Matt 13,36-43 Deretter lot han folket dra bort, og gikk inn i huset. Og hans disipler gikk til ham og sa: Forklar oss lignelsen om ugresset i åkeren. Han svarte og sa: Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden. Det gode kornet er rikets barn. Ugresset er den ondes barn. Fienden som sådde det, er djevelen. Høsten er enden på denne tidsalder. Høstfolkene er engler. Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder. Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, han høre!
Utifra dette har du jo tolket liknelsen på riv ruskende gal måte…!
– Jorden er verden står det… (som vi lever i altså, og ikke oss!)
– Det gode kornet er rikets barn (de kristne altså, forhåpentligvis oss)
– Ugresset er den ondes barn (de som ikke er kristne altså)
Hadde vært fint med en forklaring på hvordan du klarer å forene dette med din tolkning! 🙂
Hei Mathias.
Takk for din kommentar.
Det er ikke snakk om å forene tolkninger, det er snakk om å utvide tolkningshorisonten. Selvfølgelig har jeg lest skriftstedet du henviser til. Men å trekke det derfra til at teologien kommer med svarene for oss, blir en feilslutning. Vi skaper teologien på basis av skrift og erfaring. Jesus gir oss en mulig fortolkning av det han sier. Det lukker ikke nødvendigvis for alternative tolkninger, jeg vil heller påstå at det åoner opp for at også vi, slik vi alltid gjør, kan komme med våre teologiske utledninger. Og jeg er sikker på at dette i fellesskap utfyller hverandre.