Å være et helt vanlig menneske og samtidig utvalgt

I dag ble jeg innsatt som sokneprest på Værøy. Dette er prekenen jeg holdt.

Lukasevangeliet, kapittel 5, vers 1 -11

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke.

Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Preken

Å være ute på havet. Hele natten. Uten å få noe som helst i garnene. Tomt hav. Det er ikke rart at Simon ble forfedret da garnene, på Jesu ord, ble så tunge av fisk at båten holdte på å gå under. Fangst er en ting. Men å miste alt på grunn av overvekt, se det er for mye.

Kanskje gir fortellingen gjenkjennelse. Både det tomme havet. Og det havet som bugner.
Det tomme livet. Og livet som bugner. Den tomme hverdagen. Og hverdagen som flommer over av inntrykk og kjærlighet.

Å treffe noen som kan foreta en slik stor omveltning i ens liv gjør kanskje at enhver av oss ville ha sluppet garnene og fulgt etter?

I dag er det den søndagen i året som kalles aposteldagen. Jesus velger sine disipler. De tolv. De som fikk misjonsbefalingen, den vi leste under dåpen. De utvalgte. De som brakte fortellingen om Jesus videre, og videre. Helt til den nådde oss. Helt vanlige mennesker i ei helt vanlig kirke på en helt vanlig søndag i slutten av juni i det herrens år 2013. Disiplene var helt vanlige folk, akkurat slik som oss. Faktisk, så bugner Bibelen av helt vanlige folk slik som oss. Moses stammet. Sara var for gammel til å få barn. Og Maria for ung. Peter, han var redd for døden. Lasarus var død. Rakel var høyt elsket. Lea var søsteren i skyggen av henne. Profeten Elia var utbrent. Profeten Anna var enke. Disippelen Tomas tvilte på at Jesus hadde stått opp fra de døde. Og Jona som var tre dager i hvalens buk, han flyktet fra Gud.

Alle var de vanlige mennesker, med feil og mangler, med styrker og egenskaper og talenter. Akkurat som oss. Akkurat slik som oss.

Men kan vi alle slippe garnene våre og følge Jesus på hans vei? Vi må ha mat på bordet, alle som en. Hvis alle som drev fiske på Værøya skulle legge til kai for godt for å bli disipler, hva hadde da blitt igjen? Eller kanskje det ikke er så enkelt som det. Marianne Bjelland Kartzow som jobber i Sjømannskirken skriver om det å være disippel og ha fått et spesielt oppdrag på denne måten: “I tråd med datidens verdensbilde var det onde ånder som forårsaket sykdom, ulykke og død.” Disiplenes oppdrag var dermed å “drive ut det som holdt mennesker nede”. Vi vet alle noe om faktorer/strukturer/og lignende som holder mennesker nede. Og å kjempe mot dette er et meningsfullt oppdrag – på tvers av alle tider.”

Å kjempe mot det som holder mennesker nede. Å være forbilder med våre liv, å kunne utgjøre små forskjeller i hverdagen til de rundt oss. Simon fanget fisk med garn, men Jesus ba ham legge garnene igjen for i stedet å bli menneskefisker. Man trenger ikke garn for å reise opp mennesker, man trenger visdom, omsorg og kjærlighet. Raushet og respekt. Med kjærlighet som garn kan den hverdagen som før var tom få nytt liv og ny mening.

Vi kan ikke alle være fiskere. Og vi kan ikke alle være prester. Vi har hver våre veier å følge. Samtidig som vi går på samme vei: det vi gjør og det vi sier og den vi er skaper ringvirkninger. Skaper hverdager for mange mennesker. Og plutselig så skjer det noe som får oss til å se helt annerledes på livet. ”Vær ikke redd. Fra nå av skal du fange mennesker.” sa Jesus til Simon, Johannes og Jakob. Fange mennesker. I kjærlighet, omsorg og respekt. Mot det som holder oss nede.

Det er rart det der livet, hvor det fører oss. Nå har min livsvei ført meg hit til Værøy. Til dere. Med meg bærer jeg mitt liv. Min historie. Min hverdag. Sammen med dere skal jeg leve og bo. Og gjøre mitt for å verne om hverdagen til oss alle. Mot det som holder oss nede. Med kjærlighet. Tid. Omsorg. Raushet. Og masse latter.