BlåKveill er et konsertkonsept der jeg inviterer med meg lokale folk som kan synge, spille eller bidra på andre måter. De kommer med de låtene de har lyst til, og jeg syr det sammen med noen ord imellom hver låt. Her er juliversjonen – gjort sammen med Kristian Ofte Arntsen, Mathilde Goksøyr Jenssen, Lasse Hamre, Ingrid Elisabeth Thomassen og Arne Thomassen. Her er ordene imellom sangene. Takk til alle dere som kom.
My life’s not at ease
Violet Road
Vel møtt! Midt imellom festivaler. Vi er ikke før sluttet med Værøyfestivalen, før Værøydagene begynner. Og i neste uke braker det løs på Nordland. Det er virkelig sommer. Virkelig, virkelig sommer.
Selv om det kan føles som om det går i ett, så er det også viktig med må pusterom der en kan sitte ned og bare ta imot musikken og ordene som strømmer mot en.
Gi meg handa di, så skal jeg gi deg min tro, skrev Violet Road. Med uro strømmer teksten, og stiller spørsmål ved alle ting i livet og kommer frem til at vi kan få bukt med all verdens ondskap hvis vi selv tar et valg om å gjøre en forskjell og å være en forskjell. Ta tyren ved hornene og sette vår egen stemme fri – det er aldri for sent.
Det var kanskje heller aldri for sent for gutten som sto i regnet og gråt. Livet bringer med seg hjertesorg og oppbrudd. Hvis vi skulle kun hatt topper i våre liv, så hadde vi ikke hatt noen topper. Livet beveger seg i bølger og svinger, og slik må det være, tror jeg, om vi skal kunne virkelig sette pris på de gode oppturene. Det meste går som regel over. Eller, det går kanskje ikke over, men vi bærer det med oss på en annen måte. All vår historie, alle våre opplevelser, de er der. Men sakte blir de til noe annet enn sterke fornemmelser i ryggmargen. Sakte men sikkert kan vi igjen smile.
Crying in the Rain
A-Ha
Det handler om kjærlighet. Livet handler om det. Fra det små til det store. Fra forelskelsen til familie og natur. Vi har alle noe vi elsker, noe og noen vi er glade i. Og vi er selv avhengige av kjærlighet. Av nærhet. Noen ganger er kjærligheten et rungende ja! Et halleluja av dimensjoner, som fremført av et stort, åttestemt kor. Andre ganger igjen, er kjærligheten et sårt hvisken og en bønn om å få oppleve dette store koret igjen, eller en stille takk og halleluja for det en har fått oppleve og kanskje aldri får oppleve igjen. For kjærligheten er nok ikke en seiersmarsj. Ikke noen fanfare, men noe som er gjennomstrømmende gjennom alle våre liv, fra vi fødes til vi dør. Og opplever vi at det ikke er det, så må vi rope opp om det. Og vi må se. Med hjertet. At de som er rundt oss trenger vår kjærlighet.
Hallelujah
Leonard Cohen
Bruce Springsteen er kanskje en av vår tids store kjærlighetsfortolkere. The River er intet unntak. Sangen forteller ikke om den rosenrøde kjærligheten, eller den gjør jo det også, men den forteller om vanlige menneskeliv og skjebner som sammenveves og endrer seg gjennom tid. Men alltid så er det dette minnet om elva de badet i som kommer tilbake. Disse bekymringsløse småtimene som bæres i måneder og år. Oppturer som gjør nedturene litt mindre mørk, kanskje. Og så tenker jeg at ja. Akkurat slike oppturer er det vi har hatt nå, til tross for at ripsbuskene er brunsvidde og vi må spare på vannet. Vi går ikke ned til elva og stuper utti, men vi drar til Breivika, til Nordlandshagen, til Puinn Sainn. Og ungene plasker i vannet til de er blå på leppene menns de voksne griller mat, bader og slarver i solstolen. Bekymringsløse øyeblikk som vi kan leve på gjennom en lang vinter.
The River
Bruce Springsteen
Det handler om kjærlighet. Og om mellommenneskelige relasjoner. Vi er relasjonsvesener. Vi står i relasjon til hverandre, og våre liv sammenveves på de mest uante måter. Og innimellom blir vi stående igjen og undre oss på hva som egentlig skjedde. Samlivsbrudd kan være opprivende. Jeg bruker å si: livet ville det ikke til at de to skulle leve sammen til døden skilte dem. Samtidig, så bruker jeg å si at jeg er for en preekteskapelig prøvetid på i alle fall fire, om ikke åtte år. Man tuller ikke med andres liv. Samtidig som kjærligheten er det mest egoistiske på enkelte områder. Kan en være sammen med noen kun fordi en er redd for å forlate den andre? Ja. Men er det klokt? Blir det ikke en tvangstrøye? Samliv er vanskelige greier, en må gi og ta, hele tiden. Eller, som en god venn av meg sa: hvis begge gir og ingen er opptatte av å ta, så får begge i rikt monn. Så kanskje en unngår å stå slik Patsy Cline gjorde, å undre seg over hva en gjorde galt som nå står alene igjen.
Crazy
Willie Nelson
Kjærligheten er en storm. Et innimellom ganske så psykotisk øyeblikk. Den 13. september i fjor var et slikt øyeblikk. Da ringte telefonen og en mannsstemme sa: Jeg er glad i deg også. I etterkant startet en hverdag der jeg var nesten utenpå meg selv. Ikke hadde jeg trodd at forelskelsen kunne oppleves som en slik ut-av-deg-sjæl-opplevelse. Som en storm. Et rasende urverk av mange deler. Crazy for loving you, i ordenes reneste forstand. Nesten som en psykose. Forelskelsen altså. Heldigvis går forelskelsens innledende runder over, og hjertet slutter å slå fort hele tiden. For det er ganske så slitsomt. Og ganske så fint å få lov til å være med på. Men alle disse øyeblikkene! Disse kjærlighetens øyeblikk. Et sårt øyeblikk. Et hjerteslag. Et stille væren i solglimtet. Noen ganger blir ord overflødige. Det er ikke alt som kan sies. Som kan tales. Noen ganger er det beste å bare sitte stille. Sammen. Ikke la ordene komme i veien. Men lytte. Til hva virkeligheten forteller oss, hva musikken forteller oss. Uten ord.
Instrumental
Kristian Ofte Arntsen
Kjenner dere til diktet Fotsporene?
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.
Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest. Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.
Vi mennesker er aldri alene. Noen av oss er så heldige at vi har en å krype inntil hver kveld. Andre av oss er så heldige at de har barn de kan stryke over håret og ønske god natt. Noen av oss ha ringen av delene. Og likevel har vi noen som går sammen med oss. Som vandrer sammen med oss.
Vi vandrar saman
Olav Stedje
Vi vandrer sammen. Jeg følger deg dit du går. Gi meg hånden. La måneder bli til år. I gode og onde dager. Tosomhet. Jeg sa, jeg er for en preekteskapelig prøvetid på fire, om ikke åtte år. Jeg tenker at en må vite hvem man har forelsket seg i, før man gifter seg, og i verste fall bidrar til skilsmissestatistikken et år frem i tid. Men innimellom, innimellom vet man bar at dette er det. This is it. Den store kjærligheten. Og jeg må tenke, hvordan fikk de det til? Besteforeldregenerasjonen? Arild og Liv for eksempel, som var så heldige og kunne feire 48 års bryllupsdag for noen dager siden. Hva er koden?
Jeg tror, og jeg er overhodet ingen ekspert, ikke mer enn en novise i ”faget”. Men jeg tror, at det å gi, uten å være opptatt av å få. Det å gi rom for hverandre. Ha egne hobbyer. Ikke dele alt, men dele mye. Og det å kunne snakke sammen, det er noe av koden. Som jeg fikk til svar fra en god venn, i denne forelskelsespsykosen i fjor høst. Jeg sa: men jeg er så redd for å såre! Så innmari redd for å såre og miste. Og fikk til svar: såre hverandre kommer dere til å gjøre. Spørsmålet er hva dere gjør når dere har såret hverandre. Hvordan finner dere tilbake? Se det er det store spørsmålet, og den store koden. Hvordan finne tilbake når livet og samlivet har vært nede i en bølgedal. I regn og solskinn, hvordan leve i tosomhet.
Come rain, come shine
Harold Arlen og Johnny Mercer
Jeg vil elske deg, i regn og solskinn. Come rain, come shine. Det er nesten som salmen O’ bli hos meg: I mulm og solskinn, herre, bli hos meg.
Vårherre er der alltid. Det ytterste tegnet på kjærlighet. I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd, synger jeg alltid ved båren når vi følger våre kjære til det siste hvilested. I dine hender.
Hender, et av de sterkeste tegnene på nærhet. Hånden som stryker over kinnet. Over ryggen. Det er noe særegent over hender. De kan uttrykke kraft og makt. Ømhet og omsorg. Kjærlighet.
Maria svøpte barnet i og la det i krybben. Omtenksomme moderhender som vernet om barnet. Josefs hånd på Marias skulder. Jesu hånd på barna som kom til ham. Samaritanerens sterke hender som hjalp den forslåtte i grøfta.
Skipperens hånd om roret. Barnets hånd som strekker seg mot bestefars briller. Hånden som stryker gjennom nykrøllet hår. Hendene som omkranser en i en varm klem. Hånden som klynger seg omkring kaffekoppen. Hånden som tar tak i deg og ikke vil gi slipp.
Hånden som strekker seg mot deg. Som vinker til deg. Berører deg. Trekker i deg. Favner om deg. Som en liten fuggelunge i ei stor hand.
In the Palm of Your Hand
Kristian Ofte Arntsen
Vi er kommet til veis ende. Tusen takk alle dere som har vært med og skapt dette lille øyeblikket en sen søndagskveld. Og spesielt takk til Mathilde og Lasse, som på kort varsel og med smil om munnen stiller opp og er med. Vi er så heldige, her på øya vår, som har slike folk. Det neste som skjer i Værøy menighets regi er kafe på idrettshuset og vaffeldag her i menighetssalen i løpet av uka. Kikk i programmet for Værøydagene. Og på søndag er det friluftsgudstjeneste på Heia: Hvis jeg flagger blir det gudstjeneste på Heia, og det er mulighet for å kjøre opp. Hvis noen trenger skyss, så er det bare å ta kontakt med menighetskontoret, så skal vi være behjelpelige.
Det er mange som fortviler over alle reformene i kirka. Jeg måtte humre da svaret fra en av konfirmantene på spørsmålet om evaluering av konfirmantåret svarte noe slikt som: ”En ting som irriterte meg, når man endelig kan Fader vår utenat så skal Bibelen plutselig fornyes og man må lære seg det nye.” Ja, det er vanskelig å være reformgenerasjon! Vi skal avslutte med ennå en versjon av Fader Vår, denne gangen skrevet av Nils Larsen.
